• Innhent informasjon om barnets utvikling og kompetanse.
• Avklar om det er behov for tolk.
• Tilpass de fysiske omgivelsene der samtalen skal finne sted, for eksempel så dere ikke blir forstyrret eller sett.
• Spør barn og verge om det er greit å snakke med barnet alene (et nei må respekteres).

• Informer om hvorfor du spør, og at du spør for å kunne hjelpe barnet. Fortell at du har taushetsplikt, men at du i noen tilfeller kan komme til å måtte dele det barnet forteller deg med andre.
• Skap en god relasjon til barnet. Trygghet og tillit er forutsetninger for at barnet vil åpne seg. Det kan oppnås blant annet ved at man starter samtalen med «her og nå», ikke med sensitive temaer.
• Tilpass samtalen etter barnets alder og utvikling.
• Vær lyttende, og la barnet lede samtalen. Vis ekte interesse, men ikke overdrevet følelsesmessig engasjement. Å si «det var sikkert vondt eller leit» eller «er du veldig lei deg?» kan lukke samtalen. Barnet kan bli avsporet i sin fortelling.
• Bruk åpne spørsmål for å unngå å påvirke barnets uttalelser.

Eksempler:

• «Har du vondt noe sted i kroppen?»,
• «Hva gjør dine foreldre/omsorgspersoner når de blir sinte?»
• «Er du redd for noen?»
• «Har noen tatt på deg på en måte du ikke likte?»

For å vurdere omsorgssvikt kan det være nyttig å spørre: «Kan du fortelle meg om en vanlig dag?»

For å avdekke vold og overgrep er åpne spørsmål best. Konkrete, handlingsspesifikke spørsmål er nyttig for å avdekke vold, men dersom flere fagfolk stiller slike spørsmål på en ukoordinert måte kan det få negative konsekvenser for eventuelle rettslige prosesser senere. Skal en stille mer direkte spørsmål anbefales det å bruke etablerte karleggingsverktøy for å unngå suggesjon, slik som KATES.

Bruk informasjon barna allerede har gitt til å stille mer spesifikke spørsmål. For eksempel:

• «Kan du fortelle mer om hva som skjedde hos pappa?»
• «Du sa du har vondt i magen når du er sammen med kjæresten til mamma …?» 

Ikke gjenta spørsmål. Lytt aktivt, og ikke avbryt når barnet forteller. Spør om de kan fortelle videre. Dersom barnet forteller om vold/overgrep, spør etter helsemessige tegn/symptomer (smerter, blødning, sår, arr, smerter ved vannlating og så videre) og forløpet av disse. Ta det barnet forteller på alvor, og forsikre om at du ønsker å hjelpe. Gi informasjon om hva som vil skje videre, i den grad det er mulig.

• Ta notater, og journalfør det barnet sier så ordrett som mulig. Alternativt gjør lyd- og eventuelt også bildeopptak. Ta rede på om barnet står i fare for å bli utsatt for ytterligere alvorlig vold, og ta kontakt med barnevernet umiddelbart dersom det er tilfellet. 
• Vurder om meldeplikten til politi eller barnevern slår inn.

Ved tvil om hvordan du skal gå fram, søk råd hos øvrig hjelpeapparat:

• Lokal barneverntjeneste eller stedlig barnevernvakt kan kontaktes for å diskutere en konkret sak anonymt.
• Alarmtelefonen for barn og unge 116 111 er koblet opp mot barnevernsvaktene og kan gi råd dersom lokalt barnevern ikke er tilgjengelig.
• Barnehusene har mye kompetanse, og kan gi råd om videre handling.
• Lokal barneavdeling på sykehus.
• Akuttvakt/vakthavende på BUP.

Vurder å henvise barnet til noen som kan gi psykologisk støtte. Barn som har vært utsatt for traumer har ofte behov for støtte. For noen vil det være aktuelt med henvisning til BUP for videre psykisk utredning og behandling. For andre kan samtale med fastlege, helsesykepleier eller noen fra kommunens psykologiske team være et godt alternativ. Vurder derfor hvert barns behov individuelt.

• Du kommer med en påstand i stedet for et spørsmål.
• Du stiller to eller flere spørsmål i ett.
• Du overlesser spørsmålet med unødvendige ord.
• Du tenker på det du selv skal si istedenfor å lytte.
• Du kommenterer spørsmålet selv.
• Du bruker slang eller provoserende ord.
• Du ironiserer, bruker sarkasme eller «privat humor».