Oppfølging av barn

Barn og unge som har blitt utsatt for vold og overgrep kan ha et stort og sammensatt behov for behandling og oppfølging.

Helse- og omsorgspersonell skal kunne gi både akutt medisinsk og emosjonell behandling, samt sørge for at fysisk helse blir ivaretatt med langsiktig oppfølging av barn utsatt for vold og overgrep.

Barn som har opplevd eller lever med vold og overgrep betydelig økt sannsynlighet for å utvikle psykologiske lidelser som er direkte relatert til hendelsene de har opplevd, som posttraumatisk stressforstyrrelse, men de har også en høyere risiko for å utvikle andre lidelser og tilstander som depresjon, angstlidelser, rusmiddelproblemer, selvskading og selvmordsforsøk. Psykologisk støtte, behandling og oppfølging av barn er tilbud som bør gis i helsetjenesten.

Ansatte i psykisk helsevern for barn og unge kan møte barn som har blitt utsatt for vold og overgrep på ulike måter:

  • Henvist pga. alvorlige psykiske reaksjoner etter traumer, kriser eller katastrofer hvor vold og overgrep er kjent
  • Henvisning pga. andre psykiske lidelser som kan være en reaksjon på vold og overgrep

Behandling

Helsedirektoratets pakkeforløp for behandling og oppfølging av psykiske lidelser hos barn og unge gjelder fra 1. januar 2019. Under beskrives det som er spesielt med tanke på vold og overgrep mot barn, og som må inkluderes i pakkeforløp når tematikken er aktuell. RBUP sin håndbok for barn og unges psykiske helse: oppsummert forskning om effekt av tiltak er et nyttig beslutningsstøtteverktøy til bruk i vurderinger om behandlingstilnærming.

Mange barn som har vært utsatt for vold og overgrep synes det er vanskelig å snakke om og forholde seg til det som har skjedd. De kan kjenne på skam og skyld knyttet til det som skjedde og ønsker å unngå vonde tema. Det er imidlertid solid kunnskapsgrunnlag for at utsatte barn vil ha nytte av et psykologisk behandlingstilbud.

Det brukes mange ulike terapiformer for å hjelpe barn med ettervirkninger av vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt. Dette inkluderer individualterapi, familieterapi og gruppeterapi.

Aktuelle psykiske lidelser må behandles med kunnskapsbaserte metoder etter gjeldende retningslinjer for de ulike lidelsene.

Behandler må vurdere hvilke symptomer som er mest fremtredende i forhold til valg av behandlingstilnærming. I tillegg er det vesentlig å vektlegge tilnærmingsmåter som påvirker behandlingsresultat like mye som valg av metode. Det gjelder b.la tid, tilgjengelighet, kontinuitet, behandlingsalliansen m.fl. Relasjonelle og organisatoriske fellesfaktorer som virker positivt inn på behandlingsresultatet bør vektlegges.

Hvordan fellesfaktorer og behandlingsmetode kan spille sammen, bør vurderes i hvert enkelt tilfelle. Barnets og omsorgspersonenes ressurser, preferanser og kapasitet vurderes sammen med sosial og kulturell kontekst. Det bør utarbeides en behandlingsplan i samarbeid med barnet og omsorgspersonene.

For PTSD-symptomer finnes det flere behandlingsmetoder som det er forsket på og som viser seg å være effektive. Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) er en behandlingsmetode som er testet ut i en norsk klinisk studie ved norske BUP-er. De fleste terapeuter ved BUP-ene er blitt lært opp i TF-CBT. Her blir også foreldre aktivt involvert i behandlingen. Resultatene fra denne studien viste at metoden hadde god effekt på PTSD-plager, daglig fungering, depressive symptomer og generelle psykiske helseproblemer sammenlignet med den ordinære behandlingen som ble gitt ved BUP. Andre metoder som er mye brukt til å bearbeide traumehendelser, og som det er forskning på, er Eye Movement Desenzitivisation and Reprocessing therapy (EMDR) og narrativ eksponeringsterapi.

Barn som har opplevd en form for mishandling vil ikke bare ha økt sannsynlighet for å ha opplevd flere typer vold, men også for å ha opplevd andre belastende livshendelser. Som ledd i utredning er det derfor nødvendig å kartlegge andre voldsopplevelser og belastninger barnet kan ha hatt i tillegg til den mest aktuelle. For å sikre informasjon og tydeliggjøre hva et barn har opplevd av vold, overgrep og andre belastende hendelser kan det være nyttig å bruke et validert kartleggingsverktøy tilpasset bruk hos barn og unge.

Psykisk helsehjelp i kommunen

Psykisk helsearbeid for barn og unge er et ansvar for kommunen, og innbefatter både forebyggende arbeid og et koordinert samarbeid med ulike tjenester. God hjelp bør gis på lavest mulig nivå, og flere kommuner har utviklet lavterskeltilbud for barn og unge med lette eller moderate psykiske lidelser, som kan være et godt behandlingstilbud til utsatte barn. Samarbeid med skolehelsetjenesten, PPT, fastlege og andre er viktig. Rutiner for avdekking og videre kartlegging av vold, overgrep og omsorgssvikt bør finnes i tjenester som jobber med barn og unge.

Alle hjelpetiltak må ta hensyn til omstendighetene rundt overgrepene, barnets utviklingshistorie, kjennetegn ved familien og den sosiale og kulturelle kontekst barnet og hendelsene inngår i.

Barn og unge med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan, jf. Pasient- og brukerrettighetsloven.

Henvisning til psykisk helsevern for barn og unge (BUP)

Leger og psykologer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten samt barneverntjenesten kan henvise til psykisk helsevern for barn og unge (lov om helsepersonell §25. Opplysninger til samarbeide personell). Henvisning til psykisk helsevern skal skje på grunnlag av symptomer på psykiske lidelser. Det er derfor nødvendig både å konkretisere symptomer og samtidig oppgi at barnet har vært utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt dersom dette er kjent eller om det er bekymring for dette. Den som henviser til BUP bør spørre alle barn og foreldre om barnet har vært utsatt for belastende livshendelser i forbindelse med henvisning. Barn som har opplevd traumer, kriser eller katastrofer har veiledende rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter prioriteringsveileder for psykisk helsevern for barn og unge. I felles henvisningsskjema til BUP kan avkrysningsmulighet nummer 14 brukes: «Alvorlige psykiske reaksjoner etter traumer, kriser eller katastrofer».

Symptomene etter vold og overgrep kan ofte være like andre vansker. Det er viktig at barn med andre vansker også blir utredet for traumer da disse barna er en særlig utsatt gruppe for å bli utsatt for vold og overgrep.

Psykisk helsevern for barn og unge (BUP)

Barn som har opplevd traumer, kriser eller katastrofer har veiledende rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Helsehjelpen skal inneholde grundig utredning inkludert samtaler med pasient og foresatte, kartlegging av symptombelastning og funksjon, stabilisering av pasientens aktuelle situasjon, traumespesifikk behandling og psykososiale tiltak. Helsedirektoratets prioriteringsveileder for psykisk helsevern for barn og unge fremhever at spesialisthelsetjenesten, sammen med primærhelsetjenesten, bør være oppmerksomme overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser og at ventetiden bør være kortere for denne gruppen.

Alle BUP-er må ha retningslinjer/prosedyre for hva behandlerne skal gjøre dersom det avdekkes at et barn har vært utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, eller det er bekymring for dette. bruk av Validerte kartleggingsverktøy som KATES bør inngå i slike retningslinjene.

Avdekking av vold og overgrep, samt behandling av barn som er blitt utsatt, kan være utfordrende for helsepersonell både innad i BUP, og for samarbeid med andre instanser. Det vil være avgjørende å kunne diskutere med kollegaer og ha tett kontakt med det øvrige hjelpeapparatet for å finne den beste måten å hjelpe barnet på. Taushetsbelagte opplysninger kan gis videre til samarbeidende personell  når dette er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp (hpl. § 25), eller man kan be om samtykke til å dele opplysninger (hpl. § 22).

Referanser

  1. Ormhaug, S. Traumer hos barn – blir de gjemt eller glemt? Kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2011:49:3: 234-240.