Det er den enkelte virksomhet (for eksempel sykehus, legekontor, poliklinikk) som har ansvar for å utarbeide lokale prosedyrer. En prosedyre gir konkrete råd som tar utgangspunkt i lokale forhold og den enkelte virksomheten. Den bør bygge på og henvise til kunnskapsbaserte retningslinjer.

Skriftlige, lokale prosedyrer bør inneholde:

Faglige anbefalinger

• Kort beskrivelse av de vanligste grunnene til bekymring relatert til egen virksomhet
• Beskrive situasjoner og funn som skal betraktes som røde flagg og lede til tiltak for nærmere avklaring
• Råd om hvordan bekymring for et barn kan tas opp med foresatte
• Råd om hvordan spørsmål om vold i nære relasjoner kan tas opp og følges opp
• Henvisning/lenke til andre ressurser om tematikken

Praktiske anbefalinger

• Klar beskrivelse av handlingsalternativ og lovverket
• Beskrivelse av hvem som har ansvar i hvilke saker og hvem som skal følge opp når det er grunn til bekymring for et barn
• Retningslinjer for dokumentasjon i journal
• Beskrive hvordan barneverntjenesten skal varsles
  • gjerne skjema for melding til BVT som er utviklet sammen med BVT som vedlegg
• Beskrive hvordan politi skal varsles
• Beskrive mulighetene for samarbeid med andre instanser og hvilke lokale avtaler som er gjort
• Praktisk informasjon slik som telefonnumre, adresser og eventuelle kontaktpersoner
• Flytskjema

Gode hjelpetiltak til barn utsatt for mishandling, forutsetter samarbeid og koordinering. Det må derfor foreligge klare avtaler mellom ulike helse- og omsorgstjenester, avdelinger, tjenestenivåer og etater om ansvarsfordeling når det gjelder utredning, behandling og oppfølging.  Alle helse- og omsorgstjenester som behandler barn eller foreldre bør derfor ha en skriftlig prosedyre som beskriver hvordan ansatte skal handle ved mistanke om at et barn blir utsatt for mishandling. Slik prosedyre bør for kommunale tjenester inngå som del av kommunens handlingsplan for vold i nære relasjoner. I tillegg bør det være en person med særlig fagansvar for arbeidet med vold i nære relasjoner på avdelingsnivå ved alle helse- og omsorgstjenester som kommer i kontakt med barn eller foreldre.

Prosedyren må ivareta den store variasjonen i disse sakene, fra at mishandling må vurderes som årsak til skade eller symptomer til at det er en sterk mistanke. Arbeidsfordeling og ansvar vil variere avhengig av alvorlighetsgraden av det kliniske bildet og graden av mistanke. Kompleksiteten i sakene gjør det nødvendig med tverrfaglig tilnærming for å oppnå målet om best mulig utfall for barnet både på kort og lang sikt.