Hvordan man skal intervenere og i hvilken rekkefølge er en vanskelig vurdering. Man må vurdere muligheten til å komme i posisjon til å hjelpe den som utøver, hvilke gevinster det vil gi for de utsatte at den som utøver får til å endre seg, og alvoret i den pågående volden. Personen som utøver vold er ofte preget av skam, kan oppleve seg mistenkeliggjort og ha lite tillit til offentlige tjenester. Det kan ta tid å bygge en relasjon for å hjelpe utøvere, så de tar inn over seg sitt eget voldsproblem. I sin doktorgrad om alliansebygging i terapi med menn som utøver vold ved Alternativ til vold (ATV), har psykologspesialist og PhD Bente Lømo pekt på dynamikker og prosesser som ser ut til å være hjelpsomme i dette. Spesielt trekker hun fram viktigheten av å utforske personens egen opplevelse av volden og dynamikken som leder fram til den. For å hjelpe den som utøver vold å endre seg, trengs det med andre ord tid og en god og trygg relasjon. På den annen side har de utsatte behov for beskyttelse. Dette kan kreve raske intervensjoner, som f.eks. bekymringsmelding til barnevernet eller å melde til politi. Slike intervensjoner vil imidlertid trolig svekke muligheten til å danne en «arbeidsallianse» med personen som utøver volden. Det kan igjen forhindre det som kan bli en god reparasjonsprosess mellom den som utøver og de som har blitt utsatt, og kanskje medføre at personen går videre og utøver vold i nye relasjoner.