Se retningslinjer og råd til hvordan å ta opp problematikken med berørte i Veiviseren om kjønnslemlestelse.

Det finnes rutiner for forebyggende opplysningsarbeid. Skolehelsetjenesten og helsestasjoner skal rutinemessig tilby samtale og frivillig underlivsundersøkelse til jenter med bakgrunn fra land med mer enn 30% utbredelse av kjønnslemlestelse. Det skal gis tilbud ved skolestart, på 5. klassetrinn og på ungdomsskolen, for eksempel i 8. klasse. 

Ved forebyggende arbeid eller mistanke om forestående kjønnslemlestelse kan familien kalles inn til en samtale, dette for å vurdere og forebygge risiko.

Ved reise til utlandet der jenta vil være i nærheten av slektninger som kan tenkes å utøve press for å få gjennomført kjønnslemlestelse, må en forsøke å styrke foresatte til å motstå eventuelt press. Det er gode erfaringer med å skrive kontrakter med foreldrene, og utstede «sertifikat» som dokumenterer at jenta ikke er kjønnslemlestet før hun reiser. Hvis jenta blir utsatt for kjønnslemlestelse når hun er på ferie kan foresatte bli straffet. Kjennskap til norsk lovgivning kan sammen med et slikt «sertifikat» brukes som beskyttelse av både jenta og foreldrene hvis de utsettes for press av slektninger i opprinnelseslandet.

Helse- og omsorgspersonell har opplysningsplikt til barneverntjenesten dersom de har begrunnet bekymring for at en jente står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Helse- og omsorgspersonell har plikt til å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. De har derfor plikt til å stille spørsmål for å avklare om det er risiko for kjønnslemlestelse, og må følge opp mulige tegn på at ei jente står i fare for å bli kjønnslemlestet.

Hvis flere risikofaktorer er til stede, kan man prøve å danne seg et helhetlig bilde av jentas livssituasjon gjennom samtaler med jenta, venner, familie og bekjente for å vurdere om det er grunnlag for å sende en bekymringsmelding til barnevernet.

Helse- og omsorgspersonell skal nedtegne i journalen hvilke avveininger som er gjort, se § 40 lov om helsepersonell og side 19-20 i Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse.

Helse- og omsorgstjenesten bør ha skriftlige rutiner for hvordan de skal gå fram ved fare for eller mistanke om at ei jente er utsatt for kjønnslemlestelse.

• Ved mistanke om at ei jente er kjønnslemlestet, kan dette undersøkes nærmere gjennom samtaler med jenta og foresatte.
• Man kan gi tilbud om underlivsundersøkelse. Helsehjelp, herunder underlivsundersøkelse, kan bare gis med pasientens samtykke. Foresatte kan gi samtykke på vegne av barn under 16 år, men barn må også forespørres. Barn mellom 12 og 16 år skal høres, jf. Pasient- og brukerettighetslovens § 4-4. (se side 11 i Forebygging av kjønnslemlestelse: Tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse – Veileder for helsestasjon og skolehelsetjenesten).
• Undersøkelse av ungdom eller voksne kvinner bør gjøres av en gynekolog, fortrinnsvis med spesialkompetanse på kjønnslemlestelse. Kompetanse finnes ved flere sykehus over hele landet. Aldersgrense for ungdom som skal undersøkes må avtales med det enkelte sykehus.
• Undersøkelse av barn kan gjøres ved sosialpediatrisk avdeling ved flere sykehus, bl.a. Oslo universitetssykehus Ullevål og St. Olavs Hospital Trondheim universitetssykehus. Ved begrenset erfaring kan undersøkelser gjøres i samarbeid mellom pediatrisk og gynekologisk avdeling.
• Helsehjelp for identifiserte medisinske problemer kan tilbys ved de samme klinikkene.
• For å kartlegge fysiske plager kan det være nødvendig å stille konkrete og detaljerte spørsmål. Jenter med kjønnslemlestelse kan underkommunisere plager, og mange oppfatter plagene som normaltilstand. For eksempel kan ei jente som må tisse hver time bruke 5-10 minutter hver gang, og ha smerter ved vannlating. Allikevel kan hun omtale denne tissingen som noe som er normalt for henne og for venninner som også er kjønnslemlestet.
• Vurdering opp mot lovverket: Hvis det ikke er åpne sår, er det umulig å bestemme hvor lenge det er siden et kjønnslemlestelsesinngrep er utført. Man kan dermed ikke vite om dette er utført før innvandring, og således ikke er et brudd på norsk lov, eller etter innvandring og dermed er brudd på norsk lov. En undersøkelse som skal brukes i rettslig øyemed, må fotodokumenteres (helst ved bruk av fotokolposkop), noe som benyttes ved noen overgrepsenheter og ved de sosialpediatriske avdelingene i Norge.
• Koder i ICD-10 som føres i journal:
  • ved nylig gjennomført kjønnslemlestelse:
    • S31.4 Åpent sår i skjede og på ytre kvinnelige kjønnsorganer
  • ved kjønnslemlestelse:
    • S38.2 Traumatisk amputasjon av ytre kjønnsorganer
    • Z90.7 Tap av kjønnsorgan(er)
    • Z 91.7 Opplysning om kvinnelig kjønnslemlestelse i egen sykehistorie
  • kan brukes som tilleggskode til øvrige koder:
    • X8n Voldsskade, overfall
    • Y87.1 Følgetilstand etter overfall eller vold
    • O34.7 Omsorg for og behandling av mor med patologisk tilstand i ytre kvinnelige kjønnsorganer og perineum
    • O66.8 Annen spesifisert mekanisk hindret fødsel
    • N94.5 Sekundær dysmenoré
    • R30.0 Dysuri, smertefull og langsom vannlating
    • N94.1 Dyspareuni