Kjønnslemlestelse er assosiert med en rekke akutte komplikasjoner og senskader som må utredes for å gi riktig behandling. Risikoen vil være større jo mer omfattende inngrepet er. Andre forhold, som jentas helsetilstand, hvem som utfører inngrepet og grad av medikalisering (bruk av smertelindring, sterilisert utstyr osv.), kan også påvirke alvorlighetsgraden av inngrepet. Les mer om helsekonsekvenser og komplikasjoner her.

Det er viktig å utrede komplikasjoner etter kjønnslemlestelse. Dette bør helst skje i samarbeid med foresatte. Dersom foresatte motsetter seg at jenta får helsehjelp, kan det bli aktuelt å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Jenter over 16 år kan få hjelp uten foresattes samtykke.

Problemer etter kjønnslemlestelse kan være sammensatte. For å sikre adekvat behandling bør det utredes om det er behov for å trekke inn flere fagpersoner, for eksempel urolog, gynekolog, pediater, sosialpediater, psykolog, fysioterapeut, sexolog.

Mange med kjønnslemlestelse kan ha behov for kirurgisk inngrep. Mest vanlig i Norge er defibulasjon, det vil si åpning for dem som har vært utsatt for infibulasjon eller gjensying av skjedeinngangen (type III-kjønnslemlestelse). Et slikt inngrep kan lette plager og forebygge langsiktige komplikasjoner.

Fastlegen kan bidra til avklaring av den medisinske situasjonen, gi behandling og henvise til spesialisthelsetjenesten.

Spesialkompetanse for behandling av komplikasjoner etter kjønnslemlestelse finnes flere steder i landet (Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Drammen, Trondheim, Tromsø). For barn under 15 år, har de pediatriske avdelingene ved Oslo universitetssykehus Ullevål og St. Olavs Hospital Trondheim universitetssykehus mest erfaring. Det er mulig for den berørte å selv ta direkte kontakt med kvinneklinikken i sin helseregion. Noen steder er det imidlertid nødvendig med henvisning fra lege, helsesykepleier eller jordmor.

Informasjon om kirurgi finnes i Kjønnslemlestelse: En veiviser, i Norsk Elektronisk Legehåndbok, Veileder i gynekologi og ved sykehusenes hjemmesider, for eksempel Overgrepsenheten ved St. Olavs hospital.

Jenter som har vært utsatt for kjønnslemlestelse har risiko for å oppleve psykiske problemer, blant annet depresjon og post-traumatisk stressyndrom (PTSD). De kan også oppleve re-traumatisering ved fødsler, undersøkelser hos gynekolog og i intime seksuelle situasjoner.

Hvis ei jente har vært kjønnslemlestet, bør en vurdere å gi tilbud om psykisk helsehjelp. Når behovet for psykisk helsehjelp skal vurderes, vil hvilke tilbud som er egnet være avhengig av hvor alvorlige symptomene er. Førstelinjetjenesten (helsestasjon/ helsesykepleier eller skolehelsetjenesten) er førstevalg. Ved alvorlige symptomer på psykisk lidelse (PTSD, alvorlig depresjon, suicidalitet) kan man vurdere henvisning til andrelinjetjeneste, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk eller distriktspsykiatrisk senter.

Kjønnslemlestelse kan føre til problemer relatert til seksuallivet, slik som smertefullt samleie og et generelt negativt forhold til seksuelt samvær. Jenter kan ha angst, være bekymret for, og frykte, intime seksuelle situasjoner.

Forskning fra Sveits og Frankrike har vist at både kvinner som har søkt kirurgiske korreksjoner og kvinner som ikke har søkt det og samtidig har fått god oppfølging av psykolog, sexolog og sosiolog, fikk et bedre sexliv. 

De fleste sexologene er privatpraktiserende og må søkes opp via det enkelte helseforetak, nettet eller katalogtjenester. Les mer om, og finn oversikt over godkjente sexologer på Helsenorge.no