Plikten til å søke å avverge kjønnslemlestelse gjelder for yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevern, helse- og sosialtjeneste, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn, samt forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. 

Det bør skilles mellom «ikke nær forestående» og «umiddelbart forestående».

Dersom man tror at kjønnslemlestelse ikke er nær forestående, bør de yrkesutøvere som vanligvis har samtaler med foreldrene først forsøke å avverge ved å etablere et samarbeid med jentas foreldre eller andre nærstående. Yrkesutøvere som vanligvis ikke har samtaler med familien bør melde bekymring til barnevernet.

Ved mistanke om umiddelbart forestående kjønnslemlestelse, skal man sende bekymringsmelding til barnevernet som kan utrede, forebygge og eventuelt forhindre planlagt kjønnslemlestelse. Det skal meldes til barnevernet dersom man mener det er grunn til å tro at ei jente vil bli utsatt for kjønnslemlestelse innen kort tid. Dersom man anser at faren er overhengende (for eksempel planlagt reise til hjemlandet), bør en i tillegg varsle politiet etter helsepersonelloven § 31 og straffeloven § 284.

Ved gjennomført kjønnslemlestelse skal helse- og omsorgspersonell i utgangspunktet ikke melde bekymring til barnevern eller politi, med mindre det er visse faktorer som gjør dette nødvendig. Det kan være når foresatte forhindrer nødvendig helsehjelp, når det er mistanke om at yngre søsken også kan være i risiko eller når helhetssituasjonen (for eksempel ved andre former for omsorgssvikt) tilsier det.