Helse- og omsorgspersonell med behandlingsansvar skal i samråd med personen avklare behov og ønsker, og bistå til at personen får riktig oppfølging og behandling. Helse- og omsorgspersonell uten behandlingsansvar skal kontakte nærmeste leder, som må sørge for å ivareta situasjonen og/eller henvise til riktig instans. Dette kan være krevende i de tilfeller personen utsatt for vold ikke kan uttrykke sine behov grunnet sykdom eller funksjonshemning.

Oppfølging av somatiske følgetilstander og rusmiddelproblemer bør så langt det er mulig, skje i kommunehelsetjenesten, men med henvisning til spesialisttjenesten der det er nødvendig. Rusmiddelproblemer må også behandles etter gjeldende retningslinjer (Nasjonal faglig retningslinje for avrusing fra rusmidler og vanedannende legemidler).

Krisesentrene har vold som sin primærkompetanse, og har samtaletilbud og telefonvakttjeneste hvor hjelpepersonell (og ikke bare voldsutsatte) kan få råd og veiledning. Alle krisesentre har også barne- og ungdomsansvarlige som har kompetanse på barn og på vold, omsorgssvikt, overgrep mm. De kan ha samtaler med barn, med foresatt, dokumentering av observasjoner, råd og veiledning om omsorgsrollen med mer.

For andre aktører og hjelpetiltak det kan være nyttig å kjenne til og samarbeide med,se hjelpetiltak og tjenester.

Oppfølging etter generell vold

• Pasienten skal følges opp kort tid etter første kontakt. Sett opp en ny avtale, og avklar hva behandler bør gjøre dersom personen ikke møter til avtalt tid.
• Vurder om skader fra nåværende eller tidligere vold bør utredes med hensyn til senskader (nevrologiske utfall, hørselstap, skjelettskader osv.). Slik utredning kan organiseres via fastlege.
• Sørg for at pasienten får kontakt med øvrig hjelpeapparat som fastlege, hjemmetjenesten, psykiske helsetjenester i kommunen, eller distriktspsykiatrisk senter og/eller NAV hvis pasientens reaksjoner eller voldshandlingens art og omfang tilsier risiko for psykiske senfølger. Tilby å formidle avtaler.
• Vær støttende til at pasienten bør bruke sitt sosiale nettverk. Det kan være nyttig å hjelpe pasienten med å lage et nettverkskart for å få oversikt over personer som kan hjelpe.

Oppfølging etter seksuelle overgrep

• Psykososial oppfølging er nødvendig. Sørg for at pasienten har en profesjonell kontakt å snakke med, for eksempel fastlege, kommunal krisehjelp, psykiatrisk sykepleier, psykolog eller psykiater. Involver nettverket. Tilby å formidle avtaler. Første oppfølging bør skje innen en uke.
• Avtal kontaktmuligheter for formidling av prøvesvar og oppfølgingsavtaler. Aktiv oppfølging tilstrebes, det vil si at personen blir oppringt og ikke selv må ta kontakt.
• Medisinsk kontroll med henblikk på smitte av seksuelt overførte infeksjoner, graviditet og fortsettelse av vaksinering. Etter 2–3 uker, etter 3 og 6 måneder. Tilby å formidle avtale med oppfølgende lege.
• Avklar om forholdet er eller skal anmeldes og tilby eventuelt hjelp til å kontakte bistandsadvokat, (3 timer betalt av staten, for å vurdere eventuell anmeldelse). Oversikt over advokater finnes blant annet på Advokatenhjelperdeg.no. Dersom den utsatte ønsker å søke om voldsoffererstatning, må forholdet anmeldes. Støttesentrene for kriminalitetsutsatte kan også kontaktes for råd.
• Overgrepsmottakene har nødvendig kompetanse og utstyr for sporsikring og skadedokumentasjon. Overgrepsmottakene er døgnåpne, krever ingen henvisning og kan tilby øyeblikkelig hjelp i akutte situasjoner. De tilbyr også undersøkelse på dagtid av personer som har vært utsatt for overgrep tilbake i tid. Noen av overgrepsmottakene har også spesialfunksjon som behandler vold i nære relasjoner.