Tverrfaglig samarbeid og henvisning

Gode hjelpetiltak til barn utsatt for mishandling, forutsetter tverrfaglig samarbeid og koordinering. Det bør foreligge klare avtaler mellom ulike avdelinger, tjenestenivåer og etater om ansvarsfordeling når det gjelder utredning, behandling og oppfølging.

Tverrfaglig samarbeid er delvis lovhjemlet:

  • Kommunale helse- og omsorgstjenester og regionale helseforetak har ansvar for å tilrettelegge for samhandling og samarbeid internt i tjenestene, med andre tjenesteytere og med bruker- og pårørendeorganisasjoner. Det er etablert ulike samarbeidsfora på mange nivåer i helse- og omsorgssektoren. Plikten til å utarbeide samarbeidsavtaler mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, og krav til innhold i avtalene, er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 6-1 og 6-2 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e. For kommunene er ansvaret lagt til kommunestyrene.
  • For spesialisthelsetjenesten er plikten til å utarbeide avtaler lagt til det regionale helseforetaket. Det regionale helseforetaket kan be helseforetakene om å inngå og være part i slike avtaler. Nasjonal veileder for lovpålagte samarbeidsavtaler er utgitt av helse- og omsorgsdepartementet og skal bidra til enhetlig praksis.
  • Den offentlige tannhelsetjenesten er forankret i fylkeskommunen og inngår derfor ikke naturlig i samarbeidet som er i kommunene mellom de ulike etatene, men må inkluderes i samarbeidet.

Henvisningsrutiner

For å unngå unødvendige henvisninger og for lang henvisningstid er det viktig at henviser sender henvisning på riktig måte, med all nødvendig informasjon. Dette utelukker ikke at tjenesten som mottar henvisningen kan kontakte henviser for mer informasjon. Helsedirektoratets henvisningsveileder bør brukes.

Videre er det viktig med god kommunikasjon i individuelle saker der flere tjenester er involvert. Selv om fastlege har henvist videre til spesialisthelsetjenesten, vil fastlegen fortsatt ha ansvar for å følge opp pasienten. Det kan være nyttig med en fast kontaktperson i hver av tjenestene, som kan gjøre det enklere å ta kontakt.

Bedre kommunikasjon vil gi bedre henvisningskvalitet, mulighet for å sette inn tiltak i ventetiden og at flere instanser kan arbeide parallelt. Det bør utvikles rutiner for tilbakemelding for å inkludere aktuelle instanser i alle faser ved en sak. Slik kan flere tjenester bidra i større grad under utredning og behandling.

Tverrfaglig samarbeid

I saker med sammensatte eller vanskelige problemstillinger vil det være nyttig med tverrfaglig og tverretatlig drøfting, som kan gi bedre grunnlag for å velge rett tiltak. I saker der flere tjenester er involvert parallelt, er avklaring av ansvarsforhold og mandat avgjørende. Dette må være forankret på ledernivå. Konkrete rutiner for hvem som skal gjøre hva og når, kan bidra til god samordning i den enkelte sak. Slike rutiner og oppgavebeskrivelser bør finnes i de ulike tjenestene, for å unngå at samarbeid overlates til personlige prioriteringer og kontakter. Internkontrollforskriften skal sikre at offentlige virksomheter løser problemer knyttet til oppgavefordeling, kompetanse, ansvarsavklaring og samarbeid.

Viktige faktorer for godt tverrfaglig samarbeid:

  • Forankring og organisering på ledernivå
  • Avklaring av ansvarsforhold og oppgavefordeling
  • Felles møtearenaer med faste møter med klare mål og tydelig agenda
  • Faste deltakere
  • Kunnskap om hverandres tjenester
  • Felles problemforståelse
  • Ressurser til deltakelse

Tverrfaglige møter

Tverrfaglige møter kan arrangeres av forskjellige aktører:

  • Kommunene kan opprette tverrfaglige utvalg med fastlagte møtetidspunkt, med instanser som krisesenter, foreldre, skole, barnehage, fastlege, helsesykepleier, PPT, barnevern, den offentlige tannhelsetjenesten og andre relevante samarbeidsaktører. Formålet med tverrfaglige utvalg er å drøfte og vurdere utfordringer og bekymringer rundt enkelte barn, slik at barn og foreldre får samordnet hjelp tidlig.
  • Barneverntjenesten har mulighet til å gi andre organer opplysninger om et barn når dette fremmer barneverntjenestens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for helse (bvl. § 6-7 tredje ledd). Barneverntjenesten kan arrangere nettverksmøter om enkeltbarn som et ledd i sine undersøkelser, som et hjelpetiltak eller som ledd i sin oppfølging av iverksatt tiltak.
  • Helse- og omsorgstjenesten og andre samarbeidspartnere kan også ta initiativ til tverrfaglige møter ved behov, for å drøfte anonymt, eller for å drøfte enkeltbarn etter samtykke fra foreldrene.

På møtene kan samarbeidspartnere ta opp enkeltbarn anonymisert, eller møter kan gjennomføres med identifiserte barn etter foreldrenes samtykke. Det kan være hensiktsmessig at foreldrene deltar i møtet eller deler av møtet. Det er også ønskelig at ungdommer selv deltar i hele eller deler av nettverksmøtet. Barn kan også delta delvis eller helt, ut fra alder og modenhet. Regelmessige nettverksmøter i en barnevernssak kan være et hensiktsmessig ledd i endringsarbeidet, gjennom at familien får delta i beslutninger som angår dem, slik at det ikke kun er barneverntjenesten som definerer problemer og løsninger. Videre er det et formål med nettverksmøter i barnevernssaker å koordinere bistanden familien får, og å kunne fange opp eventuelle utfordringer så tidlig som mulig.

Les mer om regler for taushetsplikt i veilederen «Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, utgitt av Justis- og beredskapsdepartementet februar 2021.

Kommunale konsultasjonsteam

Det finnes flere forskjellige tverrfaglige og tverretatlige konsultasjonsteam der tjenestepersoner kan få råd i en anonymisert sak ved mistanke om vold, overgrep og/eller seksuelle overgrep. Teamene har ulik forankring. RVTS har blant annet initiert og fulgt opp flere kommunale eller bydelsvise konsultasjonsteam på Vestlandet. Enkelte av Statens barnehus har også konsultasjonsteam. Krisesentrene har vold som primærkompetanse, og ved tverrfaglige konsultasjonsteam vil denne kompetansen være nyttig. Alle krisesentre har også barne- og ungdomsansvarlige som har kompetanse på barn og på vold, omsorgssvikt, overgrep mm. De kan ha samtaler med barn, med foresatt, dokumentere observasjoner, gi råd og veiledning om omsorgsrollen med mer.

Ved opprettelse av et kommunalt tverretatlig konsultasjonsteam må sammensetning av teamet, oppgaver og mandat samt politisk og administrativt forankring avklares. Dette er nødvendig for å gi teamet legitimitet og for at medlemmene får avsatt tid til teamarbeidet. Ved små kommuner med begrenset tjenestetilbud, kan det opprettes et interkommunalt team. Opprettelsen av et tverretatlig konsultasjonsteam, bør inngå som ett av tiltakene i den kommunale handlingsplanen om vold i nære relasjoner. Handlingsplanene er gjenstand for politisk behandling og beslutning. Det må settes av tid og ressurser for å gjøre etableringen og driften av det kommunale konsultasjonsteamet kjent blant alle ansatte.

Intensjonen om tverrfaglig og tverretatlig samarbeid kan være til stede, men hvis dette ikke er satt i system kan det være vanskelig å gjennomføre i en hektisk hverdag. Det er utviklet en modell for tverretatlig konsultasjonsteam i overgrepssaker mot seksuelt misbrukte barn, som er særlig utprøvd ved RVTS vest med følgende råd:

Mandat og aktuelle oppgaver

  • Teamet har en rådgivende funksjon i mistenkte eller bekreftede overgrepssaker som blir fremlagt for teamet av helse- og omsorgspersonell (anonymt).
  • Teamet skal foreslå tiltak for å gjøre kjent hvilke ressurser kommunen har tilgang til i håndtering av mistenkte overgrepssaker.
  • Teamet skal arbeide for at det faglige nettverket innen de ulike etatene utvides slik at det blir lettere å ta kontakt om samarbeid ved enkeltsaker.
  • Teamet skal gi innspill til hvordan helse- og omsorgstjenestene kan kvalitetssikre tjenestene til overgrepsutsatte pasienter ved å foreslå anerkjente prosedyrer og verktøy for utredning og håndtering.
  • Teamet skal foreslå tiltak for å fremme handlingskompetanse og -beredskap innen overgrepsproblematikk for ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det innebærer forslag til informasjon i introduksjonsmappen til nyansatte.
  • Teamet skal gi innspill ved utarbeidelse og revidering av den kommunale handlingsplanen.
  • Teamet er en høringsinstans for den politiske og administrative ledelsen ved forslag om tiltak for å forebygge vold i nære relasjoner.
  • Teamet skal være en døråpner og supplement til tverrfaglig og -etatlig samarbeid på individnivå og ikke en erstatning for dette.

Kommunalsjefen har ansvar for at de foreslåtte tiltakene følges opp av de respektive lederne.

Organisering

Teamet forankres i den kommunale forvaltningen som et rådgivende organ hvor kommunalsjef for helse og velferd har det organisatoriske og administrative ansvaret (eller tilsvarende stilling/funksjon).

Sammensetning av teamet

Teamet bør ha medlemmer fra de ulike tjenestene/etatene som har kompetanse om vold og/eller er ansatt i viktige tjenester for voldsutsatte barn, for andre berørte og for helse- og omsorgspersonell som arbeider med voldsutsatte. Sammensetning vil variere i den enkelte kommune og etter hva man mener er formålstjenlig. Eksempler på medlemmer er representanter fra: fastlege, krisesenter, PPT, skolehelsetjenesten, barnevern, BUP, politi med mer.

Antatt møtevirksomhet

For hele temaet anses to møter per halvår som tilstrekkelig, men det avhenger av hvilke rammer som er gitt for drift og oppgaver. I tillegg kan det være behov for at deler av temaet møtes ved forespørsel om råd ved enkeltsaker.

Referanser

  1. Andersson, H. W og Norvoll, R. Samhandling mellom kommunale tjenester og BUP-kvalitet og innhald i henvisningen og epikrisen. 2006. Oslo: Sintef Helse. Lest 25.06.2018.

  2. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Veileder til krisesenterloven. 2015. Lest 25.06.2018.

  3. Departementene. Brukerrettet veiledning, forskrift og kommentarer. Forskrift om systematisk helse-, miljø-og sikkerhets arbeid i virksomheter (internkontrollforskriften). Utgitt 1997. Oppdatert 2014. Lest 25.06.2018.

  4. Elstad, T., Steen, T og Larsen, G. Samhandling mellom et distriktspsykiatrisk senter og kommunalt psykisk helsearbeid: ansattes erfaringer. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 2013;10(4):296-305.

  5. Helse- og omsorgsdepartementet. Samhandlingsreformen - Lovpålagte samarbeidsavtaler mellom kommuner og regionale helseforetak/helseforetak: Nasjonal veileder. 2011. Lest 25.06.2018.

  6. Helsedirektoratet. Sammen om mestring. Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten. IS-2076. 2014. Lest 25.06.2018.

  7. Helsedirektoratet. Henvisningsveileder Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Oppdatert 2015. Lest 25.06.2018.

  8. Helsedirektoratet. Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. Publisert 2015, oppdatert 2018. IS-2651. Lest 25.06.2018.

  9. Johansson, M. (2003). Tverretatlige konsultasjonsteam i overgrepssaker. 

  10. Kaurstad, G. og Bachmann, K. Kvalitet i alle ledd. En analyse av endringsbehov i utrednings- og behandlingslinjer for barn og unge med behov for sammensatte og koordinerte tjenester. 2013. Molde: Møreforskning Molde AS.

  11. Kaurstad, G., Bachmann, K., Bremnes, K. og Groven, G. Trygg oppvekst - helhetlig organisering av tjenester for barn og unge. 2015. Molde: Møreforskning Molde AS.

  12. Nordanger, D., Johansson, E., Nordhaug, I., Dybsland, R. & Johanson, W. Konsultasjonsteam-modellen i Vest-Norge: De første systematiserte erfaringene. Norges Barnevern, Universitetsforlaget. 2012; 89(1-2):4-14.

  13. Norges offentlige utredninger (NOU). Svikt og svik. Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold seksuelle overgrep og omsorgssvikt. NOU-rapport 2017:2.