Helsepersonell omfattes av straffelovens generelle bestemmelse om plikt til å anmelde til politiet, eller på annen måte søke å «avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått», jf. Straffeloven § 196. Avvergeplikten vil gå foran taushetsplikten i tilfeller som omhandler hensynet til å verne om liv og helse, samt i tilfeller der det dreier seg om å hindre omfattende materielle skader. Avvergeplikten omfatter kun de handlingene som er regulert i straffebudene som nevnes i bestemmelsen, deriblant voldtekt, mishandling i nære relasjoner og kjønnslemlestelse. 

Kravet om å anmelde eller kontakte politiet faller bort dersom det er andre måter å avverge på. I saker som omhandler barn kan dette for eksempel skje ved at barnevernstjenesten fatter et akuttvedtak og plasserer barnet utenfor hjemmet, eller ved at voldsutøver flytter ut fra barnets bolig. 

Noen avveininger som bør tas før pasientopplysninger utleveres til politi:

• Kan situasjonen avverges på annen måte enn ved å utlevere opplysninger til politiet?
• Omfattes situasjonen av noen av straffebudene som er nevnt i § 196?
• Hvor akutt og farlig er situasjonen?
• Hvor sannsynlig er det at personen vil bli utsatt for vold i fremtiden?
• Er de taushetsbelagte opplysningene nødvendige for at politiet skal kunne avverge skaden eller begrense skadeomfanget? Trenger de alle eller kun noe av pasientopplysningene?

Nødvendig helsehjelp med eller uten samtykkekompetanse

For voldsutsatte pasienter som har samtykkekompetanse og som motsetter seg hjelp, må dette respekteres så lenge den utsatte ikke er i alvorlig fare for å lide overlast eller er i livsfare. Hvis helse- og omsorgspersonell vurderer at den utsatte har behov for helsehjelp som anses som «påtrengende nødvendig» kan slik hjelp gis selv om pasienten motsetter seg det og i henhold til § 7 i helsepersonelloven. I tillegg gir kapittel 4A i pasient- og brukerrettighetsloven helse- og omsorgspersonell anledning til å treffe vedtak om å gi helsehjelp som anses som «nødvendig» selv  om pasienten motsetter seg hjelpen.

Vilkårene som må være oppfylt for å gi «nødvendig» helsehjelp uten personens samtykke er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3 annet ledd: «Opprettholder pasienten sin motstand, eller vet helsepersonell at vedkommende med stor sannsynlighet vil opprette motstand, kan det treffes tiltak om helsehjelp dersom:

a) en unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig skade for pasienten, og

b) helsehjelpen anses som nødvendig, og

c) tiltakene står i forhold til behovet for helsehjelp.»

I tillegg til disse vilkårene, kan helsehjelpen kun gis hvis det etter en helhetsvurdering fremtrer som den klart beste løsningen for pasienten.

Helse- og omsorgspersonell har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21.

Sentrale unntak fra hovedregelen om taushetsplikt er blant annet avvergingsplikten, opplysningsplikt og opplysningsrett. Helse- og omsorgspersonell har et personlig ansvar og en lovpålagt plikt til å være oppmerksomme på og melde fra om forhold der barn blir utsatt for vold, overgrep eller annen alvorlig omsorgssvikt. Plikten gjelder både der barn er pasienter og der foreldre er det.

Taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene gjelder, eller andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker (hpl. § 22). Samtykke er det mest alminnelige og mest brukte unntaket fra reglene om taushetsplikt. Når den som har krav på taushet samtykker, faller hensynet bak taushetsplikten bort.

Som hovedregel skal derfor helsepersonell forsøke å få samtykke fra pasient, eller for pasient under 16 år fra foresatte, til at helseopplysninger blir utlevert. Et unntak vil være i saker hvor det vil bli igangsatt politietterforskning. Da er det hensiktsmessig å varsle politiet først slik at de kan sikre bevis.

Med samtykke er det ingen begrensing på hvem en kan gi opplysninger til eller innhente opplysninger fra dersom dette godkjennes av den som har krav på taushetsplikt. Det å innhente samtykke til å dele informasjon vil derfor være nyttig for å kunne samarbeide med andre instanser og etater. Det kreves imidlertid at samtykket er informert, det vil si at pasienten fullt ut forstår hva det samtykkes i, hvilke opplysninger som gis (dette skal konkretiseres), hva de skal brukes til og konsekvensene det kan få for pasienten. I dette ligger også at pasienten må ha samtykkekompetanse: det vil si ikke være umyndiggjort, umyndig eller i en helse- eller sinnstilstand eller annen situasjon som gjør at pasienten ikke har evne til fullt ut å forstå hva saken gjelder.

For barn mellom 12 og 16 år, skal barnets mening vektlegges.

Taushetsplikt etter hpl. § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre», jf. hpl. § 23 nr. 4. Opplysningsretten er ikke begrenset til å gjelde nødetater – og kan for eksempel omfatte ansatte i forvaltningen, en annen foresatt, barneverntjeneste, barnehage, skole, osv.

Opplysningsretten gjelder for alvorlige situasjoner, der videreformidling av informasjon vurderes å være viktig for å hindre skade eller fare av et visst omfang. Opplysningsretten vil i utgangspunktet gjelde ved fare for liv eller helse.

Dersom et barn utsettes for vold, overgrep eller annen alvorlig omsorgssvikt som mangel på livsnødvendig helsehjelp, kan en slik situasjon oppstå, og kan gi grunnlag for unntaket i hpl. § 23 nr. 4. Se nærmere omtale i Helsedirektoratets veileder Taushetsplikt og opplysningsplikt.

Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som i utgangspunktet er undergitt lovbestemt taushetsplikt skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om hvilke opplysningene som er gitt.

Taushetsbelagte opplysninger kan under visse vilkår gis videre til samarbeidende personell uten hinder av taushetsplikt når dette er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp og pasienten ikke motsetter seg slik deling av opplysninger, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd. Det er altså ikke nødvendig å innhente et samtykke, men pasienten må spørres om han eller hun motsetter seg deling av opplysningene. Opplysninger skal kun gis til samarbeidende helsepersonell, men dette kan også omfatte sosionomer eller andre som jobber i helseforetaket.

 Uten hinder av taushetsplikten kan taushetsbelagte opplysninger gis videre når:

• det er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp
• i helsefaglige fellesskap for å treffe beslutninger om helsehjelp til en pasient, sikre forsvarlig opplæring av helsepersonell eller gjennomføre helsehjelp i virksomheten, jf. hpl. § 25 a.
• opplysninger om en pasient kan deles til en annen utpekt lege eller tannlege for bedre ytelse av helsehjelp til en annen pasient, jf. hpl. § 25 b. 

Det er kun opplysninger som er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp til pasienten som kan utveksles. Det forutsettes at pasienten ikke motsetter seg slik utlevering av informasjon.

Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom (hpl. § 31).

Bestemmelsen innebærer en opplysningsplikt for helsepersonell utover det som følger av avvergingsplikten enhver borger har etter straffeloven § 196. Bestemmelsen i § 31 er rettet direkte mot helsepersonell og har et videre anvendelsesområde enn bestemmelsen i straffeloven fordi den ikke er begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 196.

Det kreves ikke visshet om at slik skade vil kunne oppstå. Hvis du frykter at en person kan komme til å bli skadet eller drept har du plikt til å melde fra til politiet.

Ifølge Helsedirektoratet og Politidirektoratets rundskriv «Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet», rundskriv IS-9/2015 pålegger hpl. § 31 helsepersonell opplysningsplikt til politiet også i situasjoner der skade allerede har oppstått, dersom det uten bistand fra politiet er fare for økt og alvorlig skadeomfang. Eksempler er krise- og katastrofesituasjoner og pågående livstruende vold og ulykker.

Jf. hpl. § 32 skal helsepersonell uten hinder av taushetsplikt være oppmerksomme på forhold som bør føre til tiltak fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og skal ved samtykke fra pasienten gi den kommunale helse- og omsorgstjenesten opplysninger om slike forhold.

Uten hinder av taushetsplikt skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade.

Uten hinder av taushetsplikt etter helsepersonelloven hpl. § 21 skal helsepersonell av eget tiltak og uten ugrunnet opphold melde fra til barneverntjenesten: (jf. hpl. § 33)

• når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, eller annen alvorlig omsorgssvikt
• når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring
• når det er grunn til å tro at et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs atferd
• når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel

Det er ikke nødvendig at du har faktisk kunnskap om mishandling eller omsorgssvikt for å melde. «Grunn til å tro» er ikke et strengt vilkår.  Med «grunn til å tro» menes noe «mer enn en vag mistanke», men det kreves ikke sikker viten eller overvekt av sannsynlighet. Du bør ha noen konkrete holdepunkter som underbygger mistanken. Det faktiske forholdet du er bekymret for må være så alvorlig at det faller inn under bokstavene a-d.

Dette innebærer at opplysningsplikten ikke utløses av enhver bekymring for et barn. For eksempel har man ikke opplysningsplikt etter hpl. § 33 bare ut fra at man tenker at et barn eller foreldrene kan ha behov for tiltak eller støtte fra barneverntjenesten eller andre tjenester. Dersom man likevel ønsker å kontakte barneverntjenesten i slike mindre alvorlige tilfeller må dette skje med barnets samtykke, ev. sammen med et samtykke fra foreldrene eller andre som har foreldreansvaret.

Opplysningsplikten skal vurderes konkret og individuelt. Såkalte «rutinemessige» meldinger er ikke i tråd med loven og kan derfor innebære brudd på taushetsplikt. Det skal ikke meldes på grunnlag av generelle kriterier som f. eks. «har ikke møtt til helsekontroll», «har hatt vedvarende høyt skolefravær». Det skal i slike tilfeller begrunnes i meldingen hvorfor man i det enkelte tilfellet mener at forholdet kan være en indikasjon på omsorgssvikt, vold eller andre forhold som framgår av hpl. § 33 bokstav a-d.

Opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt skal nedtegnes i journal (hpl § 40).

I følge hpl. § 38 a skal helsepersonell snarest mulig gi melding til koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet i spesialisthelsetjenesten eller kommunen om pasienters og brukeres behov for individuell plan og koordinator. 

I følge hpl. § 40 skal Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Meldeplikt til barnevernet og avvergeplikt faller inn under denne bestemmelsen. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell.

Brudd på plikter etter helsepersonelloven kan føre til tilsynssak i medhold av helsepersonelloven kapittel 11. Blant annet kan Statens helsetilsyn ilegge det enkelte helsepersonell en advarsel i medhold av helsepersonelloven § 56. Ved grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet med videre kan autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning tilbakekalles, jf. § 57. I henhold til straffeloven § 196 kan den som ikke politianmelder, eller på annen måte søker å avverge visse typer av alvorlige straffbare handlinger inkludert vold og seksuelle overgrep mot barn, straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

I henhold til vergemålsloven § 57 har kommuner og institusjoner plikt til å melde fra hvis det vurderes at en pasient eller bruker har behov for verge. Meldeplikt for kommuner og institusjoner med mer gjelder for institusjonen der personen er innlagt og for kommunens helse- og omsorgstjeneste utenfor institusjon. Fratakelse av rettslig handleevne kan være på det økonomiske området og/eller det personlige, slik det fremgår av vgml. § 22.

For å kunne frata en person rettslig handleevne på det økonomiske området er det et vilkår at det er nødvendig for å forhindre at formuen eller andre økonomiske interesser blir utsatt for fare for å bli «vesentlig forringet», eller å forhindre at personen blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte. Beslutningen kan begrenses til å gjelde en eller flere eiendeler eller til bestemte disposisjoner som personen med verge forventes å utføre. For mer informasjon, se Vergemålsportalen.

Helse- og omsorgspersonell har:

• ansvar for å informere pasienter og brukere om muligheten og plikten til å bruke tolk for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, jf. tolkeloven § 6.
• plikt til å vurdere behovet for og å bestille tolk med nødvendige kvalifikasjoner, jf. tolkeloven § 7.
• ansvar for å forklare pasient eller bruker som ikke selv ønsker å bruke tolk, men hvor det vurderes som nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp (telefontolk kan være et alternativ dersom pasienten ikke ønsker å ha tolk til stede)
• ansvar for å informere pasient/bruker om klagemulighet når tolkingen ikke har vært tilfredsstillende

Tolk skal brukes i henhold til Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene (IS-1924), og brosjyren Pasient og tolk (IS-0287).

Retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester, herunder undersøkelse etter vold og overgrep, er hjemlet i pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 2. 

Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 stiller krav til brukerinformasjon og medvirkning samt til vern mot spredning av opplysninger m.m. 

Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.

Alle med behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan, uavhengig av alder, diagnose og funksjon, jf. Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5. For pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester har kommunen plikt til å tilby en koordinator, jf. pbrl. § 2-5 b (vedtatt, men ikke trådt i  kraft ennå), som skal sørge for oppfølging, samordning av tjenester samt fremdrift i arbeidet med individuell plan, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2. Kommunen er også pliktet å oppnevne barnekoordinator, jf. pbrl. § 2-5 c (vedtatt, men ikke trådt i  kraft ennå), i tilfeller hvor familier har barn eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte tjenester, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a (vedtatt, men ikke trådt i  kraft ennå). I slike tilfeller vil barnekoordinatoren ha det overordnede ansvaret for koordinering av tjenestetilbudet, oppfølging og tilrettelegging av kommunens helse- og omsorgstjenester, samt individuell plan.

Langvarig betyr at behovet antas å strekke seg over en viss tid, men uten at det behøver å være varig. «Koordinerte» tjenester betyr at behovet gjelder to eller flere helse- og omsorgstjenester. Mer informasjon om individuell plan finnes i Helsedirektoratets  «Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator» (2015).

Både barn og voksne som har vært utsatt for vold eller overgrep vil ha økt sannsynlighet for å ha behov for langvarige tjenester fra flere helse- og omsorgstjenester i tillegg til fra f. eks. barnevern og NAV.

Kommunens helse- og omsorgstjeneste og helseforetaket har plikt til å sørge for at individuell plan utarbeides.

Personer som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening med samboer eller ektefelle og blir utsatt for mishandling i forholdet kan søke om oppholdstillatelse for seg selv og eventuelle barn, jf. utlendingsloven § 53. Hvis ekteskapet gjøres ugyldig på grunn av tvangsekteskap, kan man også søke om oppholdstillatelse i Norge, jf. utlendingsloven § 53. Det er nødvendig å ha eller ha hatt oppholdstillatelse i Norge for familiegjenforening med ektefelle, partner eller samboer som selv er norsk, nordisk eller har oppholdstillatelse som er eller kan bli permanent. Søknadsskjema leveres hos politiet.

Les mer om «Rett til selvstendig oppholdstillatelse ved vold i familien, tvangsekteskap og menneskehandel» på dinutvei.no.

Som fornærmet i straffesak eller ved søknad om besøksforbud har man rett til informasjon om etterforskningen og eventuell dom. Man har også rett til å vite om domfeltes frigang og løslatelse.

Mer informasjon om dette finnes i brosjyren «Juridiske rettigheter og hjelp til deg som er blitt utsatt for kriminelle handlinger i Norge» fra Kontoret for voldsoffererstatning og Krisesentersekretariatet.

Les mer om «Rettar som fornærma eller pårørande» på politiet.no.

Støttesentrene for kriminalitetsutsatte skal ivareta brukernes behov og bidra til at dem det gjelder klarer å stå gjennom hele straffesaksprosessen.

Les mer om støttesentrene for kriminalitetsutsatte på dinutvei.no.

Pasient- og brukerrettighetsloven fastslår at pasientene har rett til
medvirkning og informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen jf. §§ 3-
1, 3-2, 3-3 og 3-4.

For personer med begrensede norskkunnskaper er bruk av kvalifisert tolk en forutsetning for at pasientens rettigheter og helse- og omsorgspersonells plikter oppfylles etter regelverket. Helse- og omsorgspersonell har på sin side ansvar for å legge til rette for bruk av tolk, jf. avsnittet om tolkeloven ovenfor.

Det er som hovedregel forbudt å bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon. Andre familiemedlemmer bør heller ikke brukes som tolk, da det kan føre til at pasienten holder tilbake informasjon, eksempelvis om hvem som utsetter dem for vold.

• Voldsalarm, jf. rundskriv G – 66/97 fra Justisdepartementet og rundskriv 2002/005 fra Politidirektoratet, les om voldsalarm på dinutvei.no
• Besøksforbud, jf. straffeprosessloven § 222a om besøksforbud,
  les om besøksforbud på dinutvei.no
• Bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven, Kap 9 a. Bistandsadvokaten,
  les om bistandsadvokaten på dinutvei.no
• Fritt rettsråd og fri rettshjelp, jf. rettshjelploven,
  se også siden «Fri rettshjelp» på Statsforvalteren.no.
• Voldsofferstatning, jf. voldsoffererstatningsloven, se også Kontoret for voldsoffererstatning
• Tilrettelagt dommeravhør på barnehus: Barn og ungdom under 16 år eller personer med psykisk utviklingshemming kan slippe å møte i retten. De forklarer seg i et tilrettelagt avhør før rettssaken starter.

Barneloven § 30 ledd 3 fastslår et totalforbud mot bruk av vold, også som ledd i foreldrenes oppdragelse av barn.

Lovens formål er i følge bvl. § 1 å «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår».

Når bekymringen er meldt, er det barnevernets egne vurderinger som legges til grunn for et eventuelt tiltak. Barnevernet skal innen en uke (bvl § 4-2) vurdere om meldingen skal følges opp med en undersøkelsessak eller om den skal henlegges. Undersøkelse skal foretas dersom det er rimelig grunn til å anta at det kan være grunnlag for tiltak etter barnevernloven (bvl § 4–3). En undersøkelse etter bvl. § 4-3 skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder og er gjennomført når barneverntjenesten har truffet vedtak om tiltak eller saken er besluttet henlagt.

Etter bvl § 6-7a skal barneverntjenesten gi den som har sendt bekymringsmelding tilbakemelding innen tre uker etter at meldingen ble mottatt. Dersom melder er helsepersonell skal tilbakemeldingen opplyse om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak. Er undersøkelsessak åpnet, skal barneverntjenesten innen tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført, opplyse om hvorvidt saken er henlagt eller om saken blir fulgt opp med tiltak. Når barneverntjenesten iverksetter tiltak som det er nødvendig at helsepersonell får kjennskap til av hensyn til sin videre oppfølging av barnet, kan barneverntjenesten gi melderen tilbakemelding om hvilke tiltak som skal iverksettes.

Les mer om bestemmelsene i barnevernloven i veileder for kommunale handlingsplaner om vold i nære relasjoner under lovverk og brukerrettigheter.

§ 4. Forbud mot bruk av barn som tolk

Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som er pårørende til foreldre eller søsken. Det er derfor viktig å avklare hvorvidt en pasient har barn eller mindreårige søsken. Barn og unge (0-18 år) er pårørende når foreldre eller søsken opplever helseproblemer eller dør. Foreldre og søsken tolkes vidt og inkluderer for eksempel steforeldre, fosterforeldre, adoptivforeldre og tilsvarende søsken.

Helsepersonell har ifølge helsepersonelloven § 10 A blant annet plikt til å:

• avklare barnas omsorgssituasjon og informasjonsbehov
• rådgi og veilede foreldre og andre med foreldreansvar
• planlegge og gjennomføre tiltak i samarbeid med foreldrene

Arbeidet med barn som pårørende skal dokumenteres i pasientens journal.

I følge pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 kan foreldre som har ansvaret for barn under 16 år i utgangspunktet kreve innsyn i barnets journal. Imidlertid bør barnets interesser tillegges vekt når man skal vurdere om foreldre bør gis innsyn i journal. Loven åpner for at opplysninger og innsyn i journal vil kunne holdes tilbake når det er overveiende sannsynlig at for eksempel overgrep har skjedd, og det er en reell fare for at foreldres innsyn i journal vil sette barnet i en enda vanskeligere eller farlig situasjon. 

Barn mellom 16-18 år: Foresatte skal gis informasjon som er nødvendig for å ivareta foreldreansvaret.

Barn mellom 12-16 år: Informasjon skal ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Alle barn: informasjon skal ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, dersom tungtveiende hensyn til barnet taler mot det.

Barneverntjenesten kan også unnta dokumenter fra innsyn jf. forvaltningsloven § 19 første ledd, bokstav d dersom innholdet kan vurderes til å være til skade for barnets helse hvis det gjøres kjent eller ha alvorlige konsekvenser for barnets forhold til personer som står barnet nær. Barneverntjenesten kan også jf. forvaltningsloven § 19 annet ledd, bokstav b unndra dokumenter som av «særlige grunner» ikke bør meddeles videre. Dette kan også gjøres gjeldende for medisinsk journal.

Lovverket som regulerer tvangsekteskap er ekteskapsloven § 1b som sier at alle ekteskap skal inngås av fri vilje, og at kvinner og menn har samme rett til å velge ektefelle. I tillegg kan ekteskap som er inngått under press eller tvang gjøres ugyldig etter § 16 i ekteskapsloven. Avtaler som inngås av foreldre på vegne av barn vedrørende ekteskap er ikke bindende, jf. § 30 a i Barneloven.

Personer som ved vold, frihetsberøvelse eller press tvinger noen til å inngå ekteskap, kan straffes med inntil 6 år etter § 253 i straffeloven.

Helse- og omsorgstjenesten skal forebygge og tilby hjelp til dem som står i fare for eller har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Ansatte har plikt til å avverge kjønnslemlestelse dersom de mistenker at inngrepet planlegges.

Etter straffelovens straffelovens § 284 og § 285 om forbud mot kjønnslemlestelse er det straffbart å utføre et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer.

Loven gjelder alle som utfører eller medvirker til kjønnslemlestelse, også helsepersonell. Det betyr at foresatte eller andre som bidrar til at jenter eller kvinner utsettes for kjønnslemlestelse –  i Norge eller i utlandet – kan straffes for dette, uavhengig om jenta/kvinnen selv samtykker til inngrepet. Jenta/kvinnen (offeret) kan ikke straffes. 

Å fornye eller gjenskape en tidligere kjønnslemlestelse er også forbudt. Dette er for å hindre at kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse type III, der kjønnsorganet er lukket, blir lukket igjen etter samleie eller fødsel. Episiotomier (et klipp i forbindelse med fødselen for å utvide skjedeinngangen baktil) skal derimot sys igjen. Jenta eller kvinnen (offeret) kan ikke straffes. Husk at det ikke er ulovlig å være kjønnslemlestet.

Dersom du har grunn til å tro at ei jente vil bli utsatt for kjønnslemlestelse, har du plikt til å avverge dette, jf. opplysningsplikt til barnevernet og avvergingsplikten.

Les mer om kjønnslemlestelse i NKVTS’ veileder om kjønnslemlestelse.

FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen) ble ratifisert av Norge i 1991. Barnekonvensjonen gir alle barn under 18 år rett til en trygg og god oppvekst, uansett hvem de er og hvor de bor.

Les mer om Barnekonvensjonen i Veileder for utvikling av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

Istanbul-konvensjonen inneholder konkrete og detaljerte plikter for staten om hvordan den kan forebygge, avverge, bekjempe, etterforske og straffeforfølge vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 1. november 2017.

Les mer om Istanbul-konvensjonen i Veileder for utvikling av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

Den politiske og administrative ledelsen i kommunen har et sørge-for-ansvar. Dette innebærer at tjenesteapparatet skal ha tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å avdekke vold, tilby nødvendige tjenester til utsatte og utøvere for å behandle følgene av vold og overgrep, samt tilby tjenester som kan forebygge vold, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 a. Ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester skal ha kunnskap om hvilke behandlings- og hjelpetilbud som finnes for utsatte og utøvere i kommunen, og henvise videre dersom deres arbeidssted ikke yter slik bistand. Hvis behovet hos de involverte er større enn det kommunen kan tilby, skal tjenesteapparatet henvise videre til spesialisthelsetjenesten. I henhold til gjeldende lovverk og forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinering har kommunene en plikt til å sørge for at personer som har behov for det får de nødvendige tjenestene, eventuelt i samarbeid med andre etater og forvaltningsnivå.

Krisesenterloven gir alle kommuner en plikt til å sørge for et krisesentertilbud til kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner. Kommunene skal sørge for at personer utsatt for vold i nære relasjoner har tilgang til et krisesentertilbud i form av botilbud, dagtilbud, telefontilbud og oppfølging i reetableringsfasen (§ 2). Tilbudet skal være individuelt tilrettelagt (§ 3) og samordnet med hjelp fra andre tjenester (§ 4). Dersom en bruker har individuell plan hjemlet i annet lovverk, skal kommunen sørge for at krisesentertilbudet tar del i utformingen og oppfølgningen av tiltak og mål i den individuelle planen (§4).

Krisesenterloven legger sterke føringer for kommunenes voldsarbeid og § 9 pålegger statsforvalteren å føre tilsyn med at kommunene oppfyller sine lovpålagte plikter.

De regionale helseforetakene skal legge til rette for at spesialisthelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f.

Behandling i spesialisthelsetjenesten krever vanligvis henvisning fra primærhelsetjenesten hvis ikke skadene har en alvorlighetsgrad som krever øyeblikkelig sykehusinnleggelse. Utsatte og utøvere kan tilbys behandling etter behov og prioritering i alle deler av spesialisthelsetjenesten, innen somatiske tjenester, psykisk helsevern og behandling for rusmiddelmisbruk. Voldsutsatte voksne har ikke rett til å bli prioritert til psykisk helsehjelp, slik volds- og traumeutsatte barn og unge har. Voksne utsatte og utøvere blir vurdert ut fra symptomer, behov og alvorlighetsgrad.

Fylkeskommunen har ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten. Fylkeskommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Fylkeskommunen skal legge til rette for at den offentlige tannhelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3 c.

For å oppnå godt samarbeid i praksis er det viktig å kjenne til de lovpålagte samarbeidsavtalene som gjelder samhandling rundt vold i nære relasjoner. I saker med sammensatte eller vanskelige problemstillinger vil det være nyttig med en tverrfaglig og tverretatlig drøfting.

Kommunale helse- og omsorgstjenester og regionale helseforetak har ansvar for å tilrettelegge for samhandling og samarbeid internt i tjenestene, med andre tjenesteytere og med organisasjoner for brukere og pårørende. Dette går fram av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (ikke trådt i kraft ennå) og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e (ikke trådt i kraft ennå). Det er etablert ulike samarbeidsfora på mange nivåer i helse- og omsorgssektoren.

Plikten til å utarbeide samarbeidsavtaler mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten og krav til innhold i avtalene er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 6-1 og 6-2 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e (ikke trådt i kraft ennå). For kommunene er ansvaret lagt til kommunestyrene. For spesialisthelsetjenesten er plikten til å utarbeide avtaler lagt til det regionale helseforetaket. Det regionale helseforetaket kan be helseforetakene om å inngå og være part i slike avtaler. Helse- og omsorgsdepartementet har utgitt nasjonal veileder for lovpålagte samarbeidsavtaler som skal bidra til enhetlig praksis.

I saker der flere tjenester er involvert parallelt, er avklaring av ansvarsforhold og mandat avgjørende. Dette må være forankret på ledernivå. Konkrete rutiner for hvem som skal gjøre hva og når, kan bidra til god samordning i den enkelte sak. Slike rutiner og oppgavebeskrivelser bør finnes i de ulike tjenestene, for å unngå at samarbeid overlates til personlige prioriteringer og kontakter.

Les mer om samhandling i helse-, omsorgs- og velferdstjenestene i Veileder for utvikling av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.