Utredning av barn ved mistanke om vold og overgrep

Hvordan snakke med barn om vold?

Det kan være vanskelig for barn og unge som har vært utsatt for vold og overgrep å fortelle om det de har opplevd. I tillegg er det mange som ikke vet at det de har vært utsatt for er vold, og i mange tilfeller har overgriper truet dem til stillhet. Barn og ungdom er oftest svært fortvilt når de først forteller om en slik hemmelighet. For å snakke med barn om vold, trenger barna støtte og forståelse.

Det er derfor viktig at helse- og omsorgspersonell som møter barn og unge har bakgrunnskunnskap om vold og overgrep, og har kompetanse på å snakke om dette på en god måte. For gjennomføring av slike samtaler har vi hentet rådene nedenfor basert på referansene du finner nederst på denne siden. I tillegg er opplæringsverktøyet SNAKKE et nyttig samtaleverktøy for hjelpere som er bekymret for et barn. Det kan også være aktuelt å gjøre en mer systematisk kartlegging av voldserfaringer. 

Før samtalen:

  • Innhent informasjon om barnets utvikling og kompetanse.
  • Avklar om det er behov for tolk.
  • Tilpass de fysiske omgivelsene der samtalen skal finne sted, for eksempel så dere ikke blir forstyrret eller sett.
  • Spør barn og verge om det er greit å snakke med barnet alene (et nei må respekteres).

Under samtalen:

  • Informer om hvorfor du spør, og at du spør for å kunne hjelpe barnet. Fortell at du har taushetsplikt, men at du i noen tilfeller kan komme til å måtte dele det barnet forteller deg med andre.
  • Skap en god relasjon til barnet. Trygghet og tillit er forutsetninger for at barnet vil åpne seg. Det kan oppnås blant annet ved at man starter samtalen med «her og nå», ikke med sensitive temaer.
  • Tilpass samtalen etter barnets alder og utvikling.
  • Vær lyttende, og la barnet lede samtalen. Vis ekte interesse, men ikke overdrevet følelsesmessig engasjement. Å si «det var sikkert vondt eller leit» eller «er du veldig lei deg?» kan lukke samtalen. Barnet kan bli avsporet i sin fortelling.
  • Bruk åpne spørsmål for å unngå å påvirke barnets uttalelser.

Eksempler:

  • «Har du vondt noe sted i kroppen?»,
  • «Hva gjør dine foreldre/omsorgspersoner når de blir sinte?»
  • «Er du redd for noen?»
  • «Har noen tatt på deg på en måte du ikke likte?»

For å vurdere omsorgssvikt kan det være nyttig å spørre: «Kan du fortelle meg om en vanlig dag?»

For å avdekke vold og overgrep er åpne spørsmål best. Konkrete, handlingsspesifikke spørsmål er nyttig for å avdekke vold, men dersom flere fagfolk stiller slike spørsmål på en ukoordinert måte kan det få negative konsekvenser for eventuelle rettslige prosesser senere. Skal en stille mer direkte spørsmål anbefales det å bruke etablerte karleggingsverktøy, slik som KATES, for å unngå suggesjon.

Bruk informasjon barna allerede har gitt til å stille mer spesifikke spørsmål. For eksempel:

  • «Kan du fortelle mer om hva som skjedde hos pappa?»
  • «Du sa du har vondt i magen når du er sammen med kjæresten til mamma …?» 

Ikke gjenta spørsmål. Lytt aktivt, og ikke avbryt når barnet forteller. Spør om de kan fortelle videre. Dersom barnet forteller om vold/overgrep, spør etter helsemessige tegn/symptomer (smerter, blødning, sår, arr, smerter ved vannlating og så videre) og forløpet av disse. Ta det barnet forteller på alvor, og forsikre om at du ønsker å hjelpe. Gi informasjon om hva som vil skje videre, i den grad det er mulig.

Etter samtalen:

  • Ta notater, og journalfør det barnet sier så ordrett som mulig. Alternativt gjør lyd- og eventuelt også bildeopptak. Ta rede på om barnet står i fare for å bli utsatt for ytterligere alvorlig vold, og ta kontakt med barnevernet umiddelbart dersom det er tilfellet
  • Vurder om meldeplikten til politi eller barnevern slår inn.

Ved tvil om hvordan du skal gå fram, søk råd hos øvrig hjelpeapparat:

  • Lokal barneverntjeneste eller stedlig barnevernvakt kan kontaktes for å diskutere en konkret sak anonymt.
  • Alarmtelefonen for barn og unge som er koblet opp mot barnevernsvaktene kan gi råd dersom lokalt barnevern ikke er tilgjengelig: 116 111
  • Barnehusene har mye kompetanse, og kan gi råd om videre handling.
  • lokal barneavdeling på sykehus
  • akuttvakt/vakthavende på BUP

Vurder å henvise barnet til noen som kan gi psykologisk støtte. Barn som har vært utsatt for traumer har ofte behov for støtte. For noen vil det være aktuelt med henvisning til BUP for videre psykisk utredning og behandling. For andre kan samtale med fastlege, helsesykepleier eller noen fra kommunens psykologiske team være et godt alternativ. Vurder derfor hvert barns behov individuelt.

Uheldige kommunikasjonsformer:

  • Du kommer med en påstand i stedet for et spørsmål.
  • Du stiller to eller flere spørsmål i ett.
  • Du overlesser spørsmålet med unødvendige ord.
  • Du tenker på det du selv skal si istedenfor å lytte.
  • Du kommenterer spørsmålet selv.
  • Du bruker slang eller provoserende ord.
  • Du ironiserer, bruker sarkasme eller «privat humor».

Utredning av barn ved mistanke om vold og overgrep

referanser

  1. Ask, H, Kjeldsen, A. Samtaler med barn. Oslo; Folkehelseinstituttet;2015. Rapport 2015:4. Lest 29.06.2018.

  2. Barne- og likestillingsdepartementet. Snakk med meg! En veileder om å snakke med barn i barnevernet. 2009.

  3. Langballe, Å. Den dialogiske barnesamtalen: Hvordan snakke med barn om sensitive temaer. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. 2011. Lest 29.06.2018.

  4. NICE. When to suspect child maltreatment: National Collaborating Centre for Women's and Children's Health 2009. Lest 12.06.2018.

  5. Redd Barna. Hvordan snakker jeg med barn om vanskelige ting?  Lest 29.06.2018.

  6. Samtaler med barn og unge i Forandringsfabrikken

  7. Stanford medicine. Screening Children. Lest 29.06.2018.

Har du noen innspill?