Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner
Det kan være vanskelig for barn og unge som har vært utsatt for vold og overgrep å fortelle om det de har opplevd. I tillegg er det mange som ikke vet at det de har vært utsatt for er vold, og i mange tilfeller har overgriper truet dem til stillhet. Barn og ungdom er oftest svært fortvilt når de først forteller om en slik hemmelighet. For å snakke med barn om vold, trenger barna støtte og forståelse.
Det er derfor viktig at helse- og omsorgspersonell som møter barn og unge har bakgrunnskunnskap om vold og overgrep, og har kompetanse på å snakke om dette på en god måte. For gjennomføring av slike samtaler har vi hentet rådene nedenfor basert på referansene du finner nederst på denne siden. I tillegg er opplæringsverktøyet SNAKKE et nyttig samtaleverktøy for hjelpere som er bekymret for et barn. Det kan også være aktuelt å gjøre en mer systematisk kartlegging av voldserfaringer.
Eksempler:
For å vurdere omsorgssvikt kan det være nyttig å spørre: «Kan du fortelle meg om en vanlig dag?»
For å avdekke vold og overgrep er åpne spørsmål best. Konkrete, handlingsspesifikke spørsmål er nyttig for å avdekke vold, men dersom flere fagfolk stiller slike spørsmål på en ukoordinert måte kan det få negative konsekvenser for eventuelle rettslige prosesser senere. Skal en stille mer direkte spørsmål anbefales det å bruke etablerte karleggingsverktøy, slik som KATES, for å unngå suggesjon.
Bruk informasjon barna allerede har gitt til å stille mer spesifikke spørsmål. For eksempel:
Ikke gjenta spørsmål. Lytt aktivt, og ikke avbryt når barnet forteller. Spør om de kan fortelle videre. Dersom barnet forteller om vold/overgrep, spør etter helsemessige tegn/symptomer (smerter, blødning, sår, arr, smerter ved vannlating og så videre) og forløpet av disse. Ta det barnet forteller på alvor, og forsikre om at du ønsker å hjelpe. Gi informasjon om hva som vil skje videre, i den grad det er mulig.
Ved tvil om hvordan du skal gå fram, søk råd hos øvrig hjelpeapparat:
Vurder å henvise barnet til noen som kan gi psykologisk støtte. Barn som har vært utsatt for traumer har ofte behov for støtte. For noen vil det være aktuelt med henvisning til BUP for videre psykisk utredning og behandling. For andre kan samtale med fastlege, helsesykepleier eller noen fra kommunens psykologiske team være et godt alternativ. Vurder derfor hvert barns behov individuelt.
Ask, H, Kjeldsen, A. Samtaler med barn. Oslo; Folkehelseinstituttet;2015. Rapport 2015:4. Lest 29.06.2018.
Barne- og likestillingsdepartementet. Snakk med meg! En veileder om å snakke med barn i barnevernet. 2009.
Langballe, Å. Den dialogiske barnesamtalen: Hvordan snakke med barn om sensitive temaer. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. 2011. Lest 29.06.2018.
NICE. When to suspect child maltreatment: National Collaborating Centre for Women's and Children's Health 2009. Lest 12.06.2018.
Redd Barna. Hvordan snakker jeg med barn om vanskelige ting? Lest 29.06.2018.
Samtaler med barn og unge i Forandringsfabrikken
Stanford medicine. Screening Children. Lest 29.06.2018.