Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner
Skaff deg oversikt og konkretiser for deg selv hva som gir grunn til bekymring. En grundig sykehistorie, der en tar seg tid til å utdype uklarheter og utsagn som kan gi grunn til bekymring, er grunnlaget for videre vurderinger.
Hva som kan gjøres i helsetjenestene varierer fra tjeneste til tjeneste. Likevel er det noen fellestrekk:
Konkretiser og noter følgende:
Kommuniser i størst mulig grad med barnet selv, og få barnet til å fortelle. For eldre barn; spør eventuelt om å få snakke med barnet alene. Få oversikt over hvem barnet bor med, og spør rutinemessig om belastninger i miljøet. Avklar også om barnet har søsken og vurder om det bør gjøres tiltak overfor andre barn i familien. Noter grunner til mistanke, og diskuter gjerne med kollegaer anonymt eller med personopplysninger når loven gir hjemmel for dette. Det er ofte mulig å få samtykke fra forelder til både å gi og få opplysninger fra andre når dette kan begrunnes med at en trenger råd og/eller informasjon fra andre for å kunne hjelpe barnet på best mulig måte.
Fastleger har ofte kunnskap om flere personer i barnets familie som en kan benytte på når man vurderer barnets omsorgssituasjon. Ved skader hos barn kreves en grundig beskrivelse av hendelsen som forårsaket skaden:
Sett opp en ny time, og ikke avslutt før eventuell tvil er avklart. Vurder å henvise videre til barnelege eller BUP.
Ved alle avdelinger som behandler barn vil det komme barn som utsettes for mishandling og omsorgssvikt. I tillegg vil mange voksenavdelinger behandle foreldre som er i en vanskelig livssituasjon, og som kan ha svekket omsorgsevne. Det er derfor nødvendig at hele sykehuset har en prosedyre for å håndtere situasjoner der det er mistanke om at barn utsettes for mishandling eller omsorgssvikt. En naturlig inndeling vil være
De fleste rådene vil gjelde enten barnet eller den voksne kommer til poliklinisk konsultasjon eller er innlagt i sykehus. Ved innleggelse har man ofte mer tid å vurdere situasjonen og til tverrfaglig samarbeid, men situasjonen er også ofte mer alvorlig.
Spør om tillatelse til å innhente informasjon fra og dele informasjon med andre som har behandlet eller kjenner barnet, som helsestasjon, fastlege, BUP, barnehage, skole, eller dersom barnet har flyttet fra tidligere fastlege og helsestasjon.
Dersom familien ikke møter til kontroll må de kontaktes. Dersom familien ikke møter til tross for ny(e) avtaler slik at kontroll ikke gjennomføres, må det sendes epikrise med beskjed om at pasienten ikke møtte til henviser og fastlege. Dersom bekymringen vedvarer og barnet ikke møter opp bør man vurdere å melde forholdet til barneverntjenesten.
Avtal snarlig kontroll, gjerne sammen med annen fagperson, til en bredere tverrfaglig vurdering. eller henvis til sosialpediatrisk vurdering der dette er mulig. For barn som er innlagt, ta kontakt med sosialpediater eller tverrfaglig sosialpediatrisk team dersom dette er etablert. Familien kan informeres om at du er bekymret for barnet og ønsker en bredere vurdering.
Informer avdelingsledelsen, og avtal hvem som har ansvaret for utredning, behandling og informasjon til foresatte og eventuelt barnevern og politi.
Gjennomfør relevant medisinsk utredning med tanke på mishandling, samtidig med utredning for andre medisinske tilstander. Ikke skriv ut pasienten før situasjonen er avklart. Det må fremkomme i epikrise at det er eller har vært bekymring for barnet, grunnen til bekymringen, konklusjon og eventuelle tiltak som er satt i verk.
Helsedirektoratet. Rundskriv: Barn som pårørende. IS-5/2010 Oslo; Helsedirektoratet: 2010. Lest 29.06.2018.
Myhre, M. C., Lindboe, A., & Dyb, G. Oppdager sykehusene barnemishandling? En kartlegging av utredningspraksis Oslo; Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress: 2010. Lest 29.06.2018.
NICE. When to suspect child maltreatment: National Collaborating Centre for Women's and Children's Health 2009. Lest 12.06.2018.
Pedersen, V. et. al. Tannhelsetjenestens rolle ved barnemishandling. Norsk Tannlegeforenings Tidsskrift. 2015;125:320-326.