Utredning av barn ved mistanke om vold og overgrep

Hva kan gjøres i helsetjenestene?

Skaff deg oversikt og konkretiser for deg selv hva som gir grunn til bekymring. En grundig sykehistorie, der en tar seg tid til å utdype uklarheter og utsagn som kan gi grunn til bekymring, er grunnlaget for videre vurderinger.

Hva som kan gjøres i helsetjenestene varierer fra tjeneste til tjeneste. Likevel er det noen fellestrekk:

Konkretiser og noter følgende:

  • Hva forteller barnet?
  • Hva forteller omsorgspersonen(e)?
  • Hvilke psykiske signaler gir barnet som kan være relatert til mishandling?
  • Har barnet endret atferd?
  • Er det fysiske tegn på mishandling?
  • Hvordan er samspillet med omsorgsperson?
  • Er det risikofaktorer i familien?

Kommuniser i størst mulig grad med barnet selv, og få barnet til å fortelle. For eldre barn; spør eventuelt om å få snakke med barnet alene. Få oversikt over hvem barnet bor med, og spør rutinemessig om belastninger i miljøet. Avklar også om barnet har søsken og vurder om det bør gjøres tiltak overfor andre barn i familien. Noter grunner til mistanke, og diskuter gjerne med kollegaer anonymt eller med personopplysninger når loven gir hjemmel for dette. Det er ofte mulig å få samtykke fra forelder til både å gi og få opplysninger fra andre når dette kan begrunnes med at en trenger råd og/eller informasjon fra andre for å kunne hjelpe barnet på best mulig måte.

Hva kan gjøres på legevakt og fastlegekontor?

Fastleger har ofte kunnskap om flere personer i barnets familie som en kan benytte på når man vurderer barnets omsorgssituasjon. Ved skader hos barn kreves en grundig beskrivelse av hendelsen som forårsaket skaden:

  • Hva skjedde? Spør om detaljer som fallhøyde og fallunderlag og beskrivelse av omgivelsene.
  • Når skjedde skaden?
  • Hvem var til stede, hvem kom eventuelt til senere?
  • Hvordan reagerte barnet?

Sett opp en ny time, og ikke avslutt før eventuell tvil er avklart. Vurder å henvise videre til barnelege eller BUP.

Hva kan gjøres på helsestasjon?

  • Kle av barnet helt, og se etter blåmerker og andre tegn til skade ved kontroller. Ved funn og skader, søk en forklaring. 
  • Observer samspill mellom barn og forelder.
  • I grupper med spebarn og foreldre kan man vurdere mor–barn-samspillet opp mot de andre parene.
  • Spør om oppdragerstrategier, og om hva foreldre gjør dersom de blir sinte på barnet.
  • Ha oppdatert oversikt over bosituasjonen, og spør rutinemessig om ulike belastninger i miljøet inkludert vold.
  • Se på eventuelt andre kjente risikofaktorer i familien.
  • Drøft med kollegaer.
  • Ta notater, og analyser for deg selv hva som gjør deg bekymret.
  • Benytt muligheten for hjemmebesøk som oppfølgingstiltak.
  • Sett opp ny time, og noter hvis familien ikke møter til timen. Meld til barnevern og oppsøk familien på deres adresse dersom «ikke møtt» vedvarer.

Hva kan skolehelsetjenesten gjøre?

  • Få tillatelse fra foreldre til å snakke med lærer og andre som ser barnet daglig.
  • Avklar om barnet har oppfølging av PPT eller andre tjenester, og få eventuelt tillatelse til å innhente opplysninger fra dem.
  • Avklar om barnet har søsken på skolen. Foreligger det i så fall noen bekymring for dette/disse barna?
  • Følg opp barnet ved å sette opp tid til ny samtale.
  • Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ha rutiner for samarbeid med fastlegene, med andre kommunale helse- og omsorgstjenester, med tannhelsetjenesten, med fylkeskommunen og med spesialisthelsetjenesten.

Hva kan gjøres ved helsestasjon for ungdom?

  • Ungdom bruker ofte helsestasjon for ungdom for å få prevensjon og seksualopplysning. Det er viktig å også ha et fokus på overgrep.
  • Tilpass tilbud til ungdommenes behov
  • Oppleves tilgjengelig for ungdommene, også for dem som ikke går på skole.
  • Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon for ungdom har flere praktiske råd.

Hva kan gjøres i psykiske helsetjenester i kommunen og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk?

  • Spør barnet om potensielt belastende hendelser.
  • Kartlegg psykiske hvilke signaler barnet gir som kan være relatert til mishandling.
  • Se etter symptomer på lidelser som er assosiert med å ha blitt utsatt for vold og overgrep (angst, depresjon, PTSD, selvskading, rus).
  • Kontakt eventuelt henviser for mer informasjon.

Hva kan gjøres hos tannlegen?

  • Evaluer fysiske tegn, karies eller fysiske skaders omfang og mønster/form.
  • Foreta en grundig anamnese med fokus på å forstå hvordan og hvorfor en skade har skjedd, og om kliniske funn stemmer overens med den forklaringen som blir gitt.
  • Vurder situasjon i sin helhet: aspekter ved barnets atferd, forhold mellom foreldre og barn og underliggende risikofaktorer.
  • Diskuter med kollega eller leder, men husk taushetsplikt.

Hva kan gjøres på sykehus?

Ved alle avdelinger som behandler barn vil det komme barn som utsettes for mishandling og omsorgssvikt. I tillegg vil mange voksenavdelinger behandle foreldre som er i en vanskelig livssituasjon, og som kan ha svekket omsorgsevne. Det er derfor nødvendig at hele sykehuset har en prosedyre for å håndtere situasjoner der det er mistanke om at barn utsettes for mishandling eller omsorgssvikt. En naturlig inndeling vil være

  • barn hvor det er mistanke om mishandling
  • foreldre/foresatte med redusert omsorgsevne

De fleste rådene vil gjelde enten barnet eller den voksne kommer til poliklinisk konsultasjon eller er innlagt i sykehus. Ved innleggelse har man ofte mer tid å vurdere situasjonen og til tverrfaglig samarbeid, men situasjonen er også ofte mer alvorlig.

Barn som kommer til poliklinisk konsultasjon eller er innlagt i sykehus

Spør om tillatelse til å innhente informasjon fra og dele informasjon med andre som har behandlet eller kjenner barnet, som helsestasjon, fastlege, BUP, barnehage, skole, eller dersom barnet har flyttet fra tidligere fastlege og helsestasjon.

Dersom familien ikke møter til kontroll må de kontaktes. Dersom familien ikke møter til tross for ny(e) avtaler slik at kontroll ikke gjennomføres, må det sendes epikrise med beskjed om at pasienten ikke møtte til henviser og fastlege. Dersom bekymringen vedvarer og barnet ikke møter opp bør man vurdere å melde forholdet til barneverntjenesten.

Avtal snarlig kontroll, gjerne sammen med annen fagperson, til en bredere tverrfaglig vurdering. eller henvis til sosialpediatrisk vurdering der dette er mulig. For barn som er innlagt, ta kontakt med sosialpediater eller tverrfaglig sosialpediatrisk team dersom dette er etablert. Familien kan informeres om at du er bekymret for barnet og ønsker en bredere vurdering.

Informer avdelingsledelsen, og avtal hvem som har ansvaret for utredning, behandling og informasjon til foresatte og eventuelt barnevern og politi.

Gjennomfør relevant medisinsk utredning med tanke på mishandling, samtidig med utredning for andre medisinske tilstander. Ikke skriv ut pasienten før situasjonen er avklart. Det må fremkomme i epikrise at det er eller har vært bekymring for barnet, grunnen til bekymringen, konklusjon og eventuelle tiltak som er satt i verk.

Utredning av barn ved mistanke om vold og overgrep

referanser

  1. Helsedirektoratet. Rundskriv: Barn som pårørende. IS-5/2010 Oslo; Helsedirektoratet: 2010. Lest 29.06.2018.

  2. Myhre, M. C., Lindboe, A., & Dyb, G. Oppdager sykehusene barnemishandling? En kartlegging av utredningspraksis Oslo; Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress: 2010. Lest 29.06.2018.

  3. NICE. When to suspect child maltreatment: National Collaborating Centre for Women's and Children's Health 2009. Lest 12.06.2018.

  4. Pedersen, V. et. al. Tannhelsetjenestens rolle ved barnemishandling. Norsk Tannlegeforenings Tidsskrift. 2015;125:320-326.

Har du noen innspill?