Hvem skal melde til barnevernet, og når?

Ved alvorligere tilfeller av omsorgssvikt får helse- og omsorgspersonell en opplysningsplikt som går foran helse- og omsorgspersonells taushetsplikt. Taushetsplikten vil aldri danne grunnlag for å frita det enkelte helsepersonell fra denne varslingsplikten. Opplysningsplikten utløses dersom det er grunn til å tro at det er vesentlige mangler ved den daglige omsorgen eller at barnet utsettes for mishandling eller annen alvorlig omsorgsvikt, eller ikke får nødvendig medisinsk behandling.

Hovedmålet er å beskytte barnet slik at det ikke utsettes for flere krenkelser og overgrep, men også å bidra til en god oppfølging og best mulig livskvalitet for barnet videre. En stadig økende mengde forskning dokumenterer at det å vokse opp med krenkelser kan påvirke barnets utvikling negativt og gi økt risiko for helseproblemer. 

Alle helse- og omsorgsarbeidere har opplysningsplikt

Opplysningsplikten til barneverntjenesten er individuell for hver enkelt helse- og omsorgsarbeider. Dette innebærer at ansvaret ikke kan overlates til kollegaer eller overprøves av en overordnet. Det innebærer også at dersom man har grunn til å tro at et barn mishandles eller utsettes for alvorlig omsorgssvikt, og ens overordnede ikke ønsker å melde bekymring, så har man plikt til å gjøre det selv. Den enkelte fritas heller ikke for plikten til å melde selv i situasjoner der annet helsepersonell, eller overordnede, også kjenner opplysningene.

At plikten til å gi opplysninger påhviler den enkelte ansatte er likevel ikke til hinder for at det etableres gode rutiner for at opplysninger formidles fra en overordnet, men slike rutiner må ikke praktiseres slik at en reell bekymring i praksis blir overprøvd eller stilt i bero av en overordnet. Det er viktig å utvikle rutiner for å diskutere bekymringer internt. På institusjon skal avdelingsledelsen informeres om at melding er sendt. Innenfor den enkelte helseinstitusjon skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av opplysninger til barnevernet (hpl. § 33).

Terskelen for bevisvurderingen i helse- og omsorgspersonells meldeplikt er lav

Det skal sendes bekymringsmelding til barneverntjenesten dersom vilkårene i hpl § 33 bokstav a – d er oppfylt. Loven har en høy terskel for alvorligetsgraden i den bekymringen man har; det må dreie seg om alvorlig omsorgssvikt eller tilsvarende forhold som nevnt i bestemmelsen. Er man usikker på om vilkårene er oppfylt kan man rådspørre barneverntjenesten anonymt. Dersom vilkårene ikke er oppfylt, vil det innebære brudd på taushetsplikten å sende bekymringsmelding uten å innhente foreldrenes samtykke først, ifølge helsepersonelloven.

Bevisterskelen i hpl. § 33 er imidlertid svært lav; uttrykket «grunn til å tro» innebærer at det ikke stilles krav til sikker kunnskap dersom det faktisk foreligger en slik alvorlig situasjon for barnet, men det må foreligge visse holdepunkter som underbygger mistanken. Helse- og omsorgspersonell skal av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten eller stedlig barnevernvakt etter kontortid når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Det skal overlates til barneverntjenesten å vurdere om barnets situasjon er alvorlig. 

Send bekymringsmelding når du har grunn til å tro at

• et barn blir eller vil bli mishandlet, er utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt
• et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling
• et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring
• et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel

Dersom en bekymring om et barn ikke når nivået i hpl. § 33 vedrørende plikt til å være oppmerksom på forhold som kan lede til tiltak fra barneverntjenestens side, så kan helse- og omsorgspersonell dele bekymringen med samarbeidende personell. I et slikt tilfelle vil bekymringen tas opp i anonymisert form og også drøftes anonymt med barnevern og politi. Bekymringen kan og bør tas opp med foreldre med mindre hensynet til barnet taler mot det. Bare dersom samtykke fra foreldrene foreligger kan slike mindre alvorlige bekymringer deles med andre.  

Før notater for mistanken

Det er ikke alltid lett å sette fingeren på hva som utløser bekymringen. Derfor kan det være lurt å notere bakgrunnen for mistanken, og så fortsette å føre notater etter hvert som du observerer eller snakker med barnet du mistenker blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Skriv gjerne ned dato og tidspunkt for eventuelle observasjoner eller samtaler. Notatene kan bli viktige i en eventuell anmeldelse, melding til barnevernet eller i en rettssak.

Fastleger har i tillegg tilgang til andre familiemedlemmers journaler, og kan se etter relevant informasjon som kan underbygge en mistanke. Det er nok til å utløse opplysningsplikten at man har grunn til å tro at det har forekommet mishandling, man trenger ikke dokumentere dette, det skal barneverntjenesten eventuelt gjøre.

Er du usikker på om du bør melde, og om foresatte skal informeres, kan du ringe til den lokale barneverntjenesten eller stedlig barnevernvakt etter kontortid og diskutere saken anonymt. Du kan også kontakte Alarmtelefonen på 116 111, eller ditt lokale barnehus.

Følgende punkter er viktig å vurdere ved bekymringsmelding:

• Tilfeller hvor det er utført medisinsk eller psykisk utredning på grunn av mistanke om mishandling, men hvor det ikke er kommet til en konklusjon for mishandling, kan likevel oppfylle det lavere beviskravet i § 33 og gi «grunn til å tro» at barnet er utsatt for mishandling og dermed være meldepliktig til barneverntjenesten.
• Barn som innlegges som følge av overstadig beruselse (spesielt ved gjentatte innleggelser) eller selvskading, kan representere alvorlige atferdsvansker, og kan være meldepliktig til barneverntjenesten, dersom ikke andre forhold klart taler imot dette (eksempel på slike forhold er barn som skal eller er i et tett oppfølgingsopplegg i barne- og ungdomspsykiatri).
• Som alvorlig omsorgssvikt regnes også kjønnslemlestelse. Dette er i tillegg straffbart, og helsepersonell har avvergeplikt.
• Vold og seksuelle overgrep kan også være begått av personer utenfor den nærmeste familien. Dersom barnet lever i en ivaretakende og støttende familie utløses ikke nødvendigvis opplysningsplikten.  Det naturlige da vil ofte være å ta opp bekymringen med foreldrene. Det kan likevel være fornuftig at barnevernet informeres, dels for å koordinere hjelp til barnet og familien, og dels for å få informasjon om en mistenkt overgriper, men det må i så fall gjøres med samtykke fra foreldre med foreldreansvar eller barn over 15 år. 
• Barn som innlegges med aksidentell skade som følge av manglende tilsyn eller beskyttelse, kan være utsatt for omsorgssvikt, og melding bør vurderes dersom bekymringen støttes av andre opplysninger enn selve skaden.
• I akutte saker bør helse- og omsorgspersonell ta muntlig kontakt (møte/telefon) med barneverntjenesten for å tydeliggjøre funn og gi en risikovurdering vedrørende omsorgssituasjonen, i tillegg til skriftlig melding.
• Det bør gjøres en konkret vurdering ut fra barnets situasjon i hvilken grad bekymringen skal gjennomgås med omsorgspersonene før melding sendes til barneverntjenesten. Avtal med barneverntjenesten når, hvordan og av hvem foreldrene skal informeres slik at videre undersøkelser ikke spoleres.

Når det gjelder barn med kroniske sykdommer eller nedsatt funksjonsevne, er det viktig å kjenne til tre særskilte paragrafer i Lov om barnevern: