Hvordan snakke med personer som utøver vold?

• Før du som skal ta opp temaet vold kan det være lurt å sette seg inn i hva vold i nære relasjoner er og hvordan utøvelse av vold og det å skulle snakke om det kan oppleves.
• I situasjonsbetinget vold uten anmeldelse kan ikke helse- og omsorgspersonell snakke med utsatt før de har fått samtykke fra utøveren grunnet taushetsplikt. I høyrisikosaker med anmeldelse kan hjelpeapparatet uavhengig snakke med voldsutsatt. Voldsutsatt får da hjelp fra Støttesenteret for kriminalitetsutsatte. 
• Du bør ha kjennskap til behandling, tiltak, tjenester, kommunens handlingsplan og andre prosedyrer knyttet til vold i nære relasjoner.
• Arbeidsplassen din bør ha klare rutiner for videre henvisning ved avdekking av utøvelse av vold i nære relasjoner, samt for de som utsettes for volden.
• En forutsetning for å få avklart mistanke om voldelige hendelser, er at den man mistenker utøver vold forstår norsk eller at det blir tilbudt tolketjenester. Noen råd til hvordan lykkes med flerkulturelle samtaler om vold finner du her.
• Samtalen bør foregå på et trygt og skjermet sted, men husk å ivareta egen sikkerhet.
• Sett av god tid til samtalen.
• Informer om taushetsplikt, men også om at du kan komme til å måtte vurdere denne opp mot avvergeplikt, opplysningsplikt og meldeplikt.
• Du bør kjenne til hvordan du kan snakke om vold, som beskrevet i dette kapitlet.

• Vold er et vanskelig tema for de fleste. Det kan være nyttig å begynne med mer nøytrale spørsmål om hvordan pasientens eller brukerens hjemmesituasjon er. Videre er en inngangsport å spørre pasienten hvordan vedkommende håndterer konflikter hjemme. Deretter kan du følge opp med f.eks  «Hender det at du blir for sint, eller at du opplever å miste kontroll i konfliktsituasjoner?».
• Ikke bruk ordet «vold». Det er knyttet mye skam til dette ordet. Du kan spørre om partner/barn noen gang sier at du blir fort sint eller at de er redde for deg. Beskriv konkrete eksempler på ulike typer vold eller ta utgangspunkt i pasientens konkrete handlinger når du tematiserer volden. Du kan blant annet spørre om pasienten noen gang har gjort følgende mot sin partner, kjæreste, familiemedlem eller annen nærstående.
  – Gjort narr av eller ydmyket?
  – Truet, ropt eller skreket til?
  – Ødelagt, kastet eller knust ting?
  – Holdt fast, ristet eller gitt en ørefik?
  – Slått, sparket eller tatt kvelertak på?
  – Truet eller presset til å ha sex?
  – Sendt eller postet stygge meldinger på mobil eller nett, eller truet med å legge ut ting på sosiale medier?
  – Hele tiden sjekket hvor den du er sammen med er, gjør, og med hvem, f.eks. ved å bruke mobilen eller sosiale medier?

• Det er viktig å vite litt om vanlige opplevelser den som utøver volden sitter med, og strategier de kan bruke når de snakker om den. Kun ved å se bak handlingene og forstå personens subjektive opplevelse og behov har vi sjanse til å nå frem.
• Prøv å tone deg inn på hvordan situasjonen oppleves for pasienten. Du kan f.eks. øve ved å selv fortelle noen om noe du skammer deg over. Det å erkjenne egne voldshandlinger kan være veldig skremmende, fordi det innebærer å identifisere seg som en «voldsutøver» (med de fordommer pasienten har eller tenker at du har). Det er vanskelig å ta inn over seg at man skader de man er mest glad i og å risikere å miste f.eks. partner eller samværsrett med barn.
• Utforsk hvordan det oppleves for pasienten å snakke om det, normaliser og aksepter reaksjonene som kommer. Det kan f.eks være vanlig å kjenne på skam og skyld for voldshandlingene, på sinne for at situasjonen er som den er eller på avmakt og maktesløshet i møte med egen voldsadferd. Se også «Hvordan forstå reaksjonene som kan komme?»
• Vær tydelig på å skille mellom person og handling. Det er mulig å kommunisere aksept og forståelse for personen uten å bagatellisere eller usynliggjøre voldshandlingene.
• Forsøk å forstå personens sinne. Sinne er en følelse som noen ganger kan være funksjonell. Sinnefølelsen forsvarer selvet ved å undertrykke frykt, beskytte egenverdet mot skyldfølelse, og gir personlig kontroll. Det kan også fungere som beskyttelse mot andre, vondere opplevelser, som sårbarhet og å føle seg liten. Sinne blir hemmende og skadelig når følelsen kommer ut av kontroll og utarter seg som verbal eller fysisk aggresjon og voldelig atferd. Skill mellom sinne og aggresjon i samtalen. Å understreke at sinne er ok og aggresjon er en av flere mulige strategier å håndtere dette sinnet på kan gi håp om at endring er mulig. Det er lettere å endre hvordan man håndterer en følelse enn å endre at den oppstår i utgangspunktet.
• Behandle klienten høflig og med størst mulig respekt for integritet og individualitet. Ikke vær moraliserende. 

• Vær bevisst på hvilken rolle du selv tar i situasjonen – det kan være fristende å overbevise personen om at det han/hun gjør er vold, ta den utsattes parti eller bli moraliserende. Dersom formålet med samtalen er å få personen til å oppsøke og å gjennomføre hjelpetiltak er det viktig at han eller hun eier motivasjonen selv.
• Unngå egen affekt, fremstå som rolig og trygg i situasjonen. Både voldshandlingene og måten pasienten kan snakke om de på (f.eks. ved å bagatellisere, være vag, eksternalisere ansvar) kan vekke motstand i deg som helse- og omsorgspersonell. Vær forberedt på egne emosjonelle reaksjoner, og forsøk ikke å la de styre måten du forholder deg til klienten på på uhensiktsmessige måter (som f.eks. å gå i diskusjon, uttrykke forakt o.l.).
• Søk å være rolig og trygg i situasjonen, kommuniser håp f.eks. ved å fortelle om behandlingstilbud som finnes, og kommuniser aksept av personen bak handlingene.  Hvis du føler på utrygghet/redsel, så be om en «timeout», eventuelt si til pasienten at oppførselen gjør deg redd, eller forlat kontoret.

Å bli spurt om man utøver vold mot sine nærmeste kan oppleves som en konfrontasjon selv om det spørres på en ok måte. Tenk på hvordan du selv ville reagert hvis du ble konfrontert med noe du skammet deg dypt over og søk å forstå pasientens reaksjoner med empati.

En vanlig reaksjon kan være å legge fokus på den som er blitt utsatt for volden, ved å gi vedkommende ansvaret for den eller beskrive ham/henne som så umulig at vold er den eneste løsningen. I dette kan man forstå en invitasjon: «Jeg ønsker ikke bruke vold, men opplever at jeg ikke har kontroll eller ikke har noe annet valg». Ofte opplever personer som utøver vold en genuin avmakt og et genuint dilemma på denne måten – de skammer og angrer seg over volden, men har ikke funnet noen måte å håndtere den på.

I samtaler som er ment for å avdekke vold og motivere pasienten til å søke hjelp, kan det være nyttig å se etter slike invitasjoner og spille med dem: «Det kom til et punkt der du opplevde at du ikke hadde noe annet valg enn å legge henne i bakken for å komme deg ut av situasjonen. Det høres ut som en umulig situasjon for deg. Mange har det sånn, og det er mulig å få hjelp til å finne andre måter å løse en sånn situasjon på.» Bruk pasientens/brukeres egne formuleringer, og utforsk hvordan han eller hun opplever det å bruke vold. Vær forsiktig med å «påføre» motivasjon for endring («Du vil ikke bruke vold, men..»).

En annen reaksjon kan være å benekte vold. Husk at formålet med samtalen ikke er å «avsløre» pasienten eller brukeren, men å invitere ham/henne til å reflektere rundt konsekvensene av sine handlinger og muligheten til å lære andre måter å håndtere konflikt på.