Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner
Det er viktig og mulig å finne gode måter å snakke om volden på som kommuniserer aksept og empati for personen bak voldshandlingene, uten å fraskrive ham eller henne ansvaret for dem.
Det er vanskelig å fortelle at man utøver vold mot dem man er mest glad i. Mange som utøver vold lever med mye skam og ambivalens. Mange er delt mellom ønsket om å fortelle og få hjelp, og ønsket om å få slippe å fortelle om det. Helse- og omsorgspersonell må ta utgangspunkt i pasientens subjektive opplevelse og perspektiv. Det er uheldig å komme inn for tidlig med korrigeringer og alternative måter å forstå og håndtere temaet på. Mange har kanskje tidligere erfaringer med offentlige tjenester, både som barn og som voksne. Noen har lite tillit og kan lett føle seg mistenkeliggjort. Kommunikasjonen kan lett låse seg, noe som kan svekke relasjonen og pasientens motivasjon til å søke hjelp for voldsproblemet sitt. Når relasjonen er etablert og situasjonen er avklart kan det derimot være viktig å diskutere dette.
Mange som utøver vold opplever ikke sine handlinger som vold, og det er viktig at du kan bruke andre begreper i samtalen. Det er også viktig å skille mellom person og handling, samt å normalisere skam og skyld som vedkommende måtte bære på. Under får du tips til hvordan snakke om temaet med personer som utøver vold mot sine nærmeste.
Å bli spurt om man utøver vold mot sine nærmeste kan oppleves som en konfrontasjon selv om det spørres på en ok måte. Tenk på hvordan du selv ville reagert hvis du ble konfrontert med noe du skammet deg dypt over og søk å forstå pasientens reaksjoner med empati.
En vanlig reaksjon kan være å rette fokus på den som er blitt utsatt for volden, ved å gi vedkommende ansvaret for den eller beskrive ham/henne som så umulig at vold er den eneste løsningen. I dette kan man forstå en invitasjon: «Jeg ønsker ikke bruke vold, men opplever at jeg ikke har kontroll eller ikke har noe annet valg». Ofte opplever personer som utøver vold en genuin avmakt og et genuint dilemma på denne måten – de skammer og angrer seg over volden, men har ikke funnet noen måte å håndtere den på.
I samtaler som er ment å avdekke vold og motivere pasienten til å søke hjelp, kan det være nyttig å se etter slike invitasjoner og spille med dem: «Det kom til et punkt der du opplevde at du ikke hadde noe annet valg enn å legge henne i bakken for å komme deg ut av situasjonen. Det høres ut som en umulig situasjon for deg. Mange har det sånn, og det er mulig å få hjelp til å finne andre måter å løse en sånn situasjon på.» Bruk pasientens/brukerens egne formuleringer, og utforsk hvordan han eller hun opplever det å bruke vold. Vær forsiktig med å «påføre» motivasjon for endring («Du vil ikke bruke vold, men..»).
En annen reaksjon kan være å benekte vold. Husk at formålet med samtalen ikke er å «avsløre» pasienten eller brukeren, men å invitere ham/henne til å reflektere rundt konsekvensene av sine handlinger og få muligheten til å lære andre måter å håndtere konflikt på.
Helsedirektoratet & Politidirektoratet. Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet. Utgitt 2015, revidert 2016. Lest 21.06.2018.
Jarwson S. Effekt av kognitiv gruppeterapi etter deltakelse i Sinnemestringen Brøset Modellen, 4 – 7 år etter avsluttet terapi. Masteroppgave i sosialt arbeid. Trondheim; Norges teknisk- naturvitenskapelige Universitet; 2010. Lest 10.08.2018.
Novaco RW. Anger and psychopathology. I: M. Potegal, redaktør. International handbook of anger. New York: Springer; 2010. s. 465-497.
NICE Guidelines. Domestic violence and abuse: multi-agency working. National institute for Health and Care Excellence; 2014. Lest 10.08.2018.