Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner
Når man har grunn til å tro at kjønnslemlestelse kan komme til å skje, skal det iverksettes undersøkelser og innsats for å avverge dette. I de tilfeller der kjønnslemlestelse har skjedd skal det tilbys nødvendig helsehjelp til jenta eller kvinnen.
Veiviser om kjønnslemlestelse: En veiviser har utarbeidet retningslinjer, verktøy og råd til hvordan man kan ta opp problematikken med berørte, både individuelt, i familier og i grupper.
Det finnes rutiner for forebyggende opplysningsarbeid. Skolehelsetjenesten og helsestasjoner skal rutinemessig tilby samtale og frivillig underlivsundersøkelse til jenter med bakgrunn fra land med mer enn 30% utbredelse av kjønnslemlestelse. Det skal gis tilbud ved skolestart, på 5. klassetrinn og på ungdomsskolen, for eksempel i 8. klasse.
Ved forebyggende arbeid eller mistanke om forestående kjønnslemlestelse kan familien kalles inn til en samtale, dette for å vurdere og forebygge risiko.
Ved reise til utlandet der jenta vil være i nærheten av slektninger som kan tenkes å utøve press for å få gjennomført kjønnslemlestelse, må en forsøke å styrke foresatte til å motstå eventuelt press. Det er gode erfaringer med å skrive kontrakter med foreldrene, og utstede «sertifikat» som dokumenterer at jenta ikke er kjønnslemlestet før hun reiser. Hvis jenta blir utsatt for kjønnslemlestelse når hun er på ferie kan foresatte bli straffet. Kjennskap til norsk lovgivning kan sammen med et slikt «sertifikat» brukes som beskyttelse av både jenta og foreldrene hvis de utsettes for press av slektninger i opprinnelseslandet.
Helse- og omsorgspersonell har opplysningsplikt til barneverntjenesten dersom de har begrunnet bekymring for at en jente står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Helse- og omsorgspersonell har plikt til å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. De har derfor plikt til å stille spørsmål for å avklare om det er risiko for kjønnslemlestelse, og må følge opp mulige tegn på at ei jente står i fare for å bli kjønnslemlestet.
Hvis flere risikofaktorer er til stede, kan man prøve å danne seg et helhetlig bilde av jentas livssituasjon gjennom samtaler med jenta, venner, familie og bekjente for å vurdere om det er grunnlag for å sende en bekymringsmelding til barnevernet.
Helse- og omsorgspersonell skal nedtegne i journalen hvilke avveininger som er gjort, se § 40 lov om helsepersonell og side 19-20 i Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse.
Helse- og omsorgstjenesten bør ha skriftlige rutiner for hvordan de skal gå fram ved fare for eller mistanke om at ei jente er utsatt for kjønnslemlestelse.
Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet. Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse. 2008. Lest 5. juni 2018.
Helsedirektoratet. Forebygging av kjønnslemlestelse: Tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse. Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. 2014. Lest 05.06.2018.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Kirurgi. Kjønnslemlestelse: En veiviser; 2014. Lest 5. juni 2018.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Samtale og hjelp. Kjønnslemlestelse: En veiviser; 2014. Lest 05.06.2018.
Direktoratet for e-helse/World Health Organization. ICD-10. 2018. Lest 05.09.2018.