Kjønnslemlestelse

Oppfølging

Helse- og omsorgstjenesten skal tilby hjelp til de som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Ved gjennomført kjønnslemlestelse skal helse- og omsorgspersonell i utgangspunktet ikke melde bekymring til barnevern eller politi, med mindre det er visse faktorer som gjør dette nødvendig.

Når en jente er kjønnslemlestet må man stille seg følgende spørsmål:

  • Har jenta behov for helsehjelp for konsekvenser av kjønnslemlestelse?
  • Har jenta yngre søsken som kan være i risiko for kjønnslemlestelse?

Ved gjennomført kjønnslemlestelse skal helse- og omsorgspersonell i utgangspunktet ikke melde bekymring til barnevern eller politi, med mindre det er visse faktorer som gjør dette nødvendig

Jenter og kvinner som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse kan ha behov for mange typer hjelp. De kan trenge en samtalepartner og profesjonell hjelp til å bearbeide psykiske traumer. De kan ha behov for helsehjelp og veiledning i forbindelse med seksualitet, urinering, menstruasjon, svangerskap og fødsel, og de kan ha et ønske om henvisning og hjelp til et åpnende inngrep.

Helsehjelp ved fysiske komplikasjoner

Kjønnslemlestelse er assosiert med en rekke akutte komplikasjoner og senskader som må utredes for å gi riktig behandling. Risikoen vil være større jo mer omfattende inngrepet er. Andre forhold, som jentas helsetilstand, hvem som utfører inngrepet og grad av medikalisering (bruk av smertelindring, sterilisert utstyr osv), kan også påvirke alvorlighetsgraden av inngrepet.

Det er viktig å utrede komplikasjoner etter kjønnslemlestelse. Dette bør helst skje i samarbeid med foresatte. Dersom foresatte motsetter seg at jenta får helsehjelp, kan det bli aktuelt å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Jenter over 16 år kan få hjelp uten foresattes samtykke.

Problemer etter kjønnslemlestelse kan være sammensatte. For å sikre adekvat behandling bør det utredes om det er behov for å trekke inn flere fagpersoner for eksempel urolog, gynekolog, pediater, sosialpediater, psykolog, fysioterapeut, sexolog.

Mange med kjønnslemlestelse kan ha behov for kirurgisk inngrep. Mest vanlig i Norge er defibulasjon, det vil si åpning for de som har vært utsatt for infibulasjon eller gjensying av skjedeinngangen (type III kjønnslemlestelse). Et slikt inngrep kan lette plager, og forebygge langsiktige komplikasjoner.

Fastlegen kan bidra til avklaring av den medisinske situasjonen, gi behandling og henvise til spesialisthelsetjenesten.

 

Spesialkompetanse for behandling av komplikasjoner etter kjønnslemlestelse finnes flere steder i landet (Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Drammen, Trondheim, Tromsø). For barn under 15 år, har de pediatriske avdelingene ved Oslo universitetssykehus Ullevål og St. Olavs Hospital Trondheim universitetssykehus mest erfaring. Det er mulig for den berørte å selv ta direkte kontakt med kvinneklinikken i sin helseregion. Noen steder er det imidlertid nødvendig med henvisning fra lege, helsesøster eller jordmor.

Informasjon om kirurgi finnes i Kjønnslemlestelse: En veiviser, i Norsk Elektronisk Legehåndbok, Veileder i gynekologi og ved sykehusenes hjemmesider, for eksempel Overgrepsenheten ved St. Olavs hospital

Psykisk helsehjelp

Jenter som har vært utsatt for kjønnslemlestelse har risiko for å oppleve psykiske problemer, blant annet depresjon og post-traumatisk stress syndrom (PTSD). De kan også oppleve re-traumatisering ved fødsler, undersøkelser hos gynekolog og i intime seksuelle situasjoner.

Hvis en jente har vært kjønnslemlestet, bør en vurdere å gi tilbud om psykisk helsehjelp. Når behovet for psykisk helsehjelp skal vurderes, vil hvilke tilbud som er egnet være avhengig av hvor alvorlige symptomene er. Førstelinjetjenesten (helsestasjon/ helsesøster eller skolehelsetjenesten) er førstevalg. Ved alvorlige symptomer på psykisk lidelse (PTSD, alvorlig depresjon, suicidalitet) kan man vurdere henvisning til andrelinjetjeneste, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk eller Distriktspsykiatrisk senter.

Hjelp ved seksuelle utfordringer

Kjønnslemlestelse kan føre til problemer relatert til seksuallivet, slik som smertefullt samleie og et generelt negativt forhold til seksuelt samvær. Jenter kan ha angst, være bekymret for og frykte intime seksuelle situasjoner.

Forskning fra Sveits og Frankrike har vist at både kvinner som har søkt kirurgiske korreksjoner og kvinner som ikke har søkt det og samtidig fått god oppfølging av psykolog, sexolog og sosiolog, fikk et bedre sexliv. 

De fleste sexologene er privatpraktiserende og må søkes opp via det enkelte helseforetak, nettet eller katalogtjenester. Norsk forening for klinisk sexologi gir oversikt alle NACS-godkjente sexologer i Norge.

Kjønnslemlestelse

referanser

  1. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Kommunens helhetlige innsats mot vold i nære relasjoner. Lest 18.10.2018.

  2. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (2014). Akutte komplikasjoner. I Kjønnslemlestelse: En veiviser; 2014. Lest 6.juni 2018.  

  3. Norsk elektronisk legehåndbok. Kvinnelig omskjæring. 2014. Lest 6. juni 2018.  

  4. Veileder i gynekologi. Omskjæring (kjønnslemlestelse). 2014. Lest 6. juni 2018. 

Har du noen innspill?