Kjønnslemlestelse

Ansvar og regelverk

Helse- og omsorgstjenesten skal både forebygge og tilby hjelp til de som står i fare for eller har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.

Etter Straffelovens § 284 og § 285 om forbud mot kjønnslemlestelse, er det straffbart å utføre et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet. Ansatte i helse- og omsorgstjenesten har plikt til å avverge kjønnslemlestelse dersom de mistenker at inngrepet planlegges.

Det er ikke er straffbart å være kjønnslemlestet. Helse- og omsorgstjenesten skal sikre nødvendig helseomsorg til jenter og kvinner som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.

Loven mot kjønnslemlestelse fremhever to ulike plikter som går foran taushetsplikten: avvergelsesplikten og opplysningsplikten. I mange tilfeller vil de to pliktene overlappe hverandre i vurderingen om melding til barneverntjenesten, og varsling til politi

Helse- og omsorgspersonell har ellers et faglig, etisk og juridisk ansvar for å forhindre at pasienter utsettes for vold.

Straffelovens § 284 og § 285 om forbud mot kjønnslemlestelse

En særlov mot kjønnslemlestelse ble vedtatt i desember 1995, og ble forsterket i 2004 med en egen paragraf om avvergeplikt for offentlige tjenestemenn. I 2015 ble loven fra 1995 erstattet med en ny lov: Straffelovens § 284 og § 285 om forbud mot kjønnslemlestelse. Den nye loven spesifiserer straffeansvar når det gjelder alvorlighetsgraden av kjønnslemlestelse og har økte strafferammer. Loven gjelder alle som utfører kjønnslemlestelse, også helsepersonell. Det er like straffbart å medvirke til at inngrepet blir utført. Dette betyr at foresatte eller andre som bor i Norge og bidrar til at jenter eller kvinner utsettes for kjønnslemlestelse – for eksempel ved å legge til rette for kjønnslemlestelse i utlandet – kan straffes for dette. Det spiller ingen rolle om jenta eller kvinnen selv samtykker til inngrepet. Selve inngrepet, eller medvirkning til dette, er fortsatt like straffbart. Jenta eller kvinnen (offeret) kan ikke straffes.

Å fornye eller gjenskape en tidligere kjønnslemlestelse er også forbudt. Det er for å hindre at kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse type III, der kjønnsorganet er lukket, ikke skal kunne lukkes igjen etter samleie eller fødsel. Episiotomier (et klipp i forbindelse med fødselen for å utvide skjedeinngangen baktil) skal derimot sys igjen.

Opplysningsplikt

Opplysningsplikten til barnevernstjenesten inntrer når det er grunn til å tro at kjønnslemlestelse kan skje med en mindreårig. Man må ha en begrunnet bekymring. Det er ikke et krav at man helt sikkert vet at kjønnslemlestelse er planlagt, men det må foreligge mer enn en vag mistanke. Opplysningsplikten går foran lovbestemt taushetsplikt.

Helse- og omsorgspersonell er omfattet av opplysningsplikten til barneverntjenesten. Opplysningsplikten er et selvstendig og personlig ansvar som påhviler den enkelte.

Dersom det er fare for at kjønnslemlestelsen vil umiddelbart, slik at en bekymringsmelding til barnevernet vurderes å ta for lang tid, bør saken anmeldes rett til politiet.

Du har ikke automatisk plikt til å melde fra til barneverntjenesten når en jente allerede er utsatt for kjønnslemlestelse.

Opplysningsplikten er hjemlet i barnevernloven § 6-4
. Tilsvarende bestemmelser, med henvisning til barnevernloven, finnes også i andre lover.

Avvergingsplikt

Avvergeplikten inntrer når det er mer sannsynlig at en jente eller kvinne kan bli utsatt for kjønnslemlestelse enn at hun ikke vil bli det, og når det er en mulighet for å avverge inngrepet.

Avverging kan skje ved melding til barneverntjeneste, melding til politiet eller på annen måte. Avvergeplikten omfatter i motsetning til opplysningsplikten også de tilfellene der en kvinne over 18 år står i fare for å bli kjønnslemlestet.

Helse- og omsorgspersonell er omfattet av avvergeplikten. For disse vil det, i de fleste tilfeller, være tilstrekkelig å melde fra til barneverntjenesten for å oppfylle avvergeplikten. Dersom det er fare for at kjønnslemlestelsen vil skje i umiddelbart, slik at bekymringsmelding til barnevernet vurderes å ta for lang tid, bør saken anmeldes rett til politiet.

Avvergeplikten går foran lovbestemt taushetsplikt. Unnlatelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil ett år.

Kjønnslemlestelse

referanser

  1. Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet. Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse. 2008. Lest 5. juni 2018. 

  2. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Kommunens helhetlige innsats mot vold i nære relasjoner. Lest 18.10.2018.

  3. Barnekonvensjonen. Artikkel 24 – Helse. FN; 1989. Lest 5. juni 2018. 

  4. Helse- og omsorgsdepartementet. Orientering om ikrafttredelse av endringer i bestemmelsene om opplysnignsplikt til barnevernet - særlig om endringene i helsepersonelloven § 33. Lest 18.10.2018.

  5. Helsedirektoratet. Helsepersonelloven med kommentarer. 2018. Lest 18.10.2018.

  6. Holmboe, M. Tale eller tie - Om plikt til å avverge alvorlige lovbrudd og uriktige domfellelser. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.

  7. Kvinnekonvensjonen. FN; 1979. Lest 5. juni 2018. 

  8. Straffeloven. § 284 Kjønnslemlestelse og § 285 Grov kjønnslemlestelse. 2015. Lest 5. juni 2018. 

  9. Stubberud E, Hovde K, Aarbakke MH. The Istanbul convention the nordic way. Steinkjer: KUN; 2018.

Har du noen innspill?