Ansvar og regelverk

Rettigheter for barn utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt

Norsk lovgivning, deriblant inkorporeringen av FNs barnekonvensjon, skal sikre at barns rettigheter ikke blir krenket, og at barn får beskyttelsen de har krav på.

Til tross for god lovgivning som i prinsippet sikrer rettigheter for barn utsatt for vold, blir mange barns rettigheter krenket, og hensynet til en voksen omsorgsperson settes foran hensynet til barns beste. Dette gjelder også i saker der det er mistanke om vold, overgrep og omsorgssvikt.

Oversikt over pasient- og brukerrettigheter finnes i del om vold og overgrep mot voksne. Under gjengis rettigheter som er spesifikke for barn:

FNs barnekonvensjon

Artikkel 3 og artikkel 19 i barnekonvensjonen er knyttet til barn utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. I barnekonvensjonen er blant annet artikkel 19 knyttet til barn utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, og der slås det fast at: «Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner». I artikkel 3 står det videre: «Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste. Staten skal sørge for at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen eller vernet av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner så vel som overoppsyn».

Barn har også rett til å si sin mening og bli hørt (artikkel 12), rett til helse (artikkel 24) og sosialtjenester (artikkel 26). Konvensjonen trekker også fram funksjonshemmede barns rett til å leve et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer dets verdighet, fremmer selvtillit, og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet. Barn som søker flyktningstatus eller som anses som flyktninger, skal få nødvendig vern og humanitær hjelp.

Rett til helsehjelp er en viktig artikkel i denne sammenheng. Barn har rett til nødvendig helsehjelp, slik som kontroller på helsestasjon og vaksinering, og foreldre/omsorgsperson plikter å sikre at barnet får forsvarlig oppfølging og omsorg. Dersom foreldre unnlater å sørge for at et barn som lider av en livstruende aller annen alvorlig sykdom eller skade kan fylkesnemnda slår fast at: «Barnet med bistand fra barneverntjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt».

Den Europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har i flere saker tolket «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8: Retten til respekt for privatliv og familieliv» som retten til vern om sin personlige integritet – den fysiske og psykiske integritet. I saker som gjelder vold og overgrep mot barn, har EMD flere ganger understreket at barn har rett til vern om sin integritet, og at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt innebærer brudd på statens ansvar for å sikre barns rett til privatliv. I enkelte saker er også alvorlig vold og alvorlige former for omsorgssvikt blitt ansett som tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling av barn; det vil si som brudd på forbudet mot tortur i EMK artikkel 3. Barnekonvensjonens artikkel 16: Om privatliv, ære og omdømme er også aktuell. Forutsetningen for at statene skal bli domfelt i slike saker, og barna tilkjennes erstatning for manglende hjelp og barnevernstiltak, er imidlertid at det kan dokumenteres at offentlige myndigheter visste eller burde ha visst om forholdet.

Grunnloven

Grunnloven § 104 Barns rettigheter:

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og utvikling.

Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet.

Grunnlovens integritetsvern er tatt inn med særlig sikte på å synliggjøre barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep.

Barnevernloven

Barnevernloven § 30 ledd 3 fastslår et totalforbud mot bruk av vold, også som ledd i foreldrenes oppdragelse av barn. 

Lov om barneverntjenester

Rett til beskyttelse mot vold og overgrep.

Rett til nødvendige barneverntiltak når vilkårene for tiltaket er oppfylt.

Barn har en selvstendig rett til å medvirke i barnevernssaker. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og ha rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Det skal også framgå av barneverntjenesten og fylkesnemndas vedtak hva som er barnets synspunkt, hvilken vekt de har tillagt barnets mening og hvordan barnets beste er vurdert.

Medbestemmelse

Før 12 år: Alle barn som har evne til å danne seg egne synspunkter har ubetinget uttalerett i saker som berører dem. Dette kan for eksempel være i kontakt med barnevernet eller i samværstvister, og de har også rett til å si meningen sin i alle spørsmål som handler om egen helse.

Fra 12 år: Voksne skal legge stor vekt på det barnet mener i saker som handler om dem.  Når barnet er mellom 12 og 16 år, skal ikke foreldrene få innsyn i helseopplysninger om barnet dersom det er gode grunner til at de ikke skal det.

Fra 15 år: Barnet kan bli part i barnevernssaker. Barnet har da rett til å se papirene som barnevernet har i saken, og barnet får egen advokat dersom saken skal opp i Fylkesnemnda.

Fra 16 år: Barnet er helserettslig myndig, og har rett til å nekte foreldrene innsyn i at det har mottatt helsehjelp så lenge det ikke er helt nødvendig for at foreldrene skal kunne ta vare på barnet.

Barn som pårørende

  • avklare om pasienten har barn
  • avklare barnas omsorgssituasjon og informasjonsbehov
  • rådgi og veilede foreldre og andre med foreldreansvar
  • planlegge og gjennomføre tiltak i samarbeid med foreldrene

Arbeidet med barn som pårørende skal dokumenteres i pasientens journal.

Tilrettelagt informasjon og kommunikasjon via tolk

Lik tilgang til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet for personer med begrensede norskkunnskaper forutsetter i mange tilfeller tilrettelagt informasjon og kommunikasjon ved hjelp av kvalifisert tolking. Bruk av tolk kan være en forutsetning for at pasientens rettigheter og helse- og omsorgspersonells plikter oppfylles etter regelverket. Tolk skal brukes i henhold til Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene (IS-1924), og brosjyren Pasient og tolk (IS-0287).

Helse- og omsorgspersonell har:

  • plikt til å vurdere behovet for og bestille tolk med nødvendige kvalifikasjoner
  • ansvar for å informere pasienter og brukere om muligheten og plikten til å bruke tolk for å kunne gi forsvarlig helsehjelp
  • ansvar for å forklare pasient eller bruker som ikke selv ønsker å bruke tolk, men hvor det vurderes som nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, hvorfor tolk er nødvendig
  • ansvar for å informere pasient/bruker om klagemulighet når tolkingen ikke har vært tilfredsstillende

Journal og innsynsrett

Det er foreldrene som har ansvaret for barn under 16 år og kan således i utgangspunktet kreve innsyn i barnets journal. Imidlertid bør barnets interesser tillegges vekt når man skal vurdere om foreldre bør gis innsyn i journal.  Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 åpner for at opplysninger og innsyn i journal vil kunne holdes tilbake når det er overveiende sannsynlig at for eksempel overgrep er forekommet, og det er en reell fare for at foreldres innsyn i journal vil sette barnet i en enda vanskeligere eller farlig situasjon.  

  • Barn mellom 16-18 år: Foresatte skal gis informasjon som er nødvendig for å ivareta foreldreansvaret.
  • Barn mellom 12-16 år: Informasjon skal ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.
  • Alle barn:  informasjon skal ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, dersom tungtveiende hensyn til barnet taler mot det.

Barneverntjenesten kan også unnta dokumenter fra innsyn jf. forvaltningsloven § 19 første ledd, bokstav d dersom innholdet kan vurderes til å være til skade for noen hvis det gjøres kjent eller ha alvorlige konsekvenser for partens forhold til personer som står ham/henne nær. Barneverntjenesten kan også jf. forvaltningsloven § 19 annet ledd, bokstav b unndra dokumenter som av «særlige grunner» ikke bør meddeles videre. Dette kan også gjøres gjeldende for medisinsk journal. 

Retten til individuell plan

Barn som har levd med mishandling og omsorgssvikt eller har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan ha behov for hjelp og tiltak fra mange instanser og etater, og retten til og behovet for individuell plan bør vurderes.

Helse- og omsorgstjenesten i kommunene og helseforetaket har plikt til å sørge for at pasienter og brukere får oppfylt retten til individuell plan i samsvar med lov og forskrift, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og psykisk helsevernloven § 4-1. . Retten til individuell plan framgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5. Alle som har behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan, uavhengig av alder, diagnose og funksjon. Langvarig betyr at behovet antas å strekke seg over en viss tid, men uten at det behøver å være varig. «Koordinerte» tjenester betyr at behovet gjelder to eller flere helse- og omsorgstjenester. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering har det overordnede ansvaret for individuell plan, jf. forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 6 og § 11. Mer informasjon om individuell plan finnes i «Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator».

Ansvar og regelverk

referanser

  1. Engh, E. Helsehjelp til barn - foreldreansvar, samtykke og innsyn i journal. 2015. Lest 23.04.2018.  

  2. FNs konvensjon om barnets rettigheter. Barnekonvensjonen. 1989. Lest 29.05.2018.  

  3. Helsedirektoratet. Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene. IS-1924. 2011. Lest 29.05.2018. 

  4. Helsedirektoratet. Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten: Informasjon og støtte til barn som pårørende. Lest 18.10.2018.

  5. Lov om helsepersonell m.v. - Helsepersonelloven. 1999. Lest 12.07.2018. 

  6. Stang, E.G. m.fl. Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt: Regelkunnskap og praksis. NOVA rapport nr. 3/13. 2013.

Har du noen innspill?